I kjølvannet av Drake fulgte en flokk med artister med hel- og halvhjertede forsøk på å lage emosjonell, elektro-basert r&b med mye klang. Autre Ne Veut, eller Arthur Ashin, som han egentlig heter, har talentet og kapasiteten til å begi seg ut på et såpass ambisiøst prosjekt. Albumet Anxiety droppet i februar og viste seg å være et hyggelig bekjentskap hvor indiepop/r&b-fusjonen kler Brooklyn-mannens betryggende falsett.
Nå turnerer han med macen full av lo-fi-elegante kutt, og nesten knirkefritt overfører han det solide albumet til scenen. De i overkant hundre oppmøtte fikk denne kalde vårdagen oppleve en sanger med kunstneriske ambisjoner som ønsker å integrere dansing i introverte låter. Akkurat som emosangere med hjerte for klubbfibre skal oppføre seg, med andre ord.
Blå, Oslos beste konsertlokale hvis man ser bort ifra stolpene som kan stå i veien for det man faktisk ser på scenen, er skreddersydd Ashins opptreden – smalt, intimt og mørkt. Han akker seg, lukker igjen øya og synger lidenskapelig. Det er på grensen til kleint, men så minnes man på at følelsesregistret er Ashins fremste våpen. Faktene kler scenepersonaen, og det kjennes som en selvfølge at han skal slentre rundt og fremheve coolnessen når han fremfører albumet.
Han scanner publikum med en et sinnsykt blikk til åpningstonene til “Play By Play”. Harpeaktig synth fyller det mørket lokalet, før vår mann krummer ryggen og synger med raspete falsett til blodårene i panna stikker ut, minst like distinkt som blikket han sendte ut minuttet før. Tilstedeværelse er nøkkelordet. Han snur ryggen til publikum, men jeg fikk sett ansiktet i profil siden jeg sto på siden: Ikke en eneste gang var det noe som minnet om vanlig oppførsel eller oppsyn. Ashins scenepersona er like spesiell som Anxiety.
I samspill med en habil trommeslager, korist og mac gir Ashin oss et lite innblikk i sin verden. Elektrobasert indie-r&b kan føles ekskluderende og vel hipt til tider, men med durabelige spor som “Counting” og “Ego Free Sex Free” kan få de mest kritiske til å la seg rive med. Når han plasserer seg foran synthen og spiller opp “World War”, albumets lekreste ballade, oppleves det grundig og trygt.
Den følelsen følger oss de snaue tre kvarterene han står på scenekanten og på sett og vis vrenger litt av sjela si til Oslo-folket. Autre Ne Veut forsikrer oss om at det er greit å være litt emosjonell, føle litt på sorgen og kjærligheten. Gjerne samtidig.
Ali R. S. Pour
