For noen år siden skrev Odd-Magnus Williamson en Twitter-melding om at «hvis du hører på God Hates Us All-albumet til Slayer og akkurat nå er i overgangen mellom the darkness of christ og disiple…ja da er du heldig». Jeg får akkurat samme følelse av å høre åpningen på Resolution, hvor den seige sludge-låten «Straight For The Sun» i et monumentalt øyeblikk av stille-før-stormen går over i «Desolation», en kontant riffspekket og ganske så perfekt metallåt.
Det er slike øyeblikk som gjør at all annen musikk for noen stakkede sekunder blir likegyldig, og gjør at jeg ikke forstår hvordan noen kan være ubeveget av metal. Det er som en dedikert fjellklatrer ville sagt når noen spør hvorfor man må på toppen av Everest: Om du må stille spørsmålet, vil du kanskje aldri forstå svaret.
Men ok, la oss ta det ned fra 8848moh til bakkenivå. For hva er det som gjør Lamb of God til et så bra band? Mulig det er måten de tar videre arven fra sørstatsinspirerte Panteras bromancemetal? Kanskje det er fordi de forvalter Slayer-brutalitet på en respektfull måte? Eller det kan være at Randy Blythe er en av de mest karikaristiske og mest overbevisende metalvokalistene som står på en scene?
Det er nok alt dette, og på Resolution blander Lamb of God elementer fra groovemonsteret Sacrament (2006) med kompromissløse Wrath (2009) og leverer solid håndverk slik få andre metalband med et kommersielt tilsnitt gjør.
Et ofte oversett element i Lamb of God-miksen er tekstene til Blythe og bandkollega Mark Morton. Randy Blythes survivalist-filosofi kombineres med et generelt dystopisk blikk på verden, men alltid sett gjennom enkeltmenneskets oppgitte, sinte verdenssyn. «Do you remember when word was bond?/a fleeting promise in the light of the dawn» åpner Blythe på «Ghost Walking», før han nesten gir opp på «The Undertow»: «I am the one who´s left to take the fall/I fight the constant undertow». Moralen? Menneskeheten jobber virkelig motstrøms, og alt du kan gjøre med det er å skrike høyt og jobbe deg hardt fremover.
(anmeldelsen fortsetter under)
«Ghost Walking»:
Den endimensjonale, aggressive tilnærmingen i tekstene svikter derimot litt når Lamb of God skal bli hverdagsfilosofer. Refrenget «King Me is killing me» på den eksperimentelle (til LoG å være) og bredt anlagte «King Me» virker som noe James Hetfield kunne skrevet en tørrlagt og døll dag i 2009, men kler ikke en Blythe som erobret metalverden med å skrike «This is a motherfucking invitation! The only one you will ever need!» i 2006.
Men hei, fordelen med Lamb of God er at de leverer så moshvennlig og fysisk metal at når tekstene blir litt fortune cookie-aktig, er det bare å vrenge T-skjorten av seg, plastre en sekspakning i beerbongen, og gå amok som om man var omreisende Hatebreed-fan.
For Lamb of God er et slikt band, og Resolution er en slik plate: tilsynelatende enkel og fysisk, men med et grunnleggende ønske om å være både fysisk og mentalt ekstremt tett på deg. «Desolation» er nevnt, «Guilty» er en av de hardeste låtene vi hører i år, «Terminally Unique» eksploderer via et briljant arrangement, og «To The End» bør bli en av festivalsommerens store anthems.
For en band, for en plate.
Asbjørn Slettemark
