Det går en historie om Will Ferrells første sesonger i Saturday Night Live, hvor stjernekomikeren følte han famlet i blinde. Han slet med å naile karakterene, og klarte ikke å skape den ene sketsjen som alle prate om og mailet til venner. Will Ferrell fikk det rett og slett ikke til. Da han luftet frustrasjonen for produsent Lorne Michaels, ba SNL-sjefen Ferrell om å ta det helt med ro, for komedie handler om å jobbe hardt og jevnt, og før du vet ordet av det, har du skapt noe som er på alles lepper. Da treffer man blink en eller to ganger per sesong, og så glemmer publikum og du selv alt midt-på-treet stoffet du skaper på veien. Noen måneder senere skapte Will Ferrell More Cowbell, og resten er komediehistorie.
En Tenacious D-plate er også slik. Det er ikke så nøye med helheten fra filmstjernen Jack Black og tjukkaskompisen Kyle Gass, så lenge det er en eller to fulltreffere som sklir inn i komediehistorien og definerer albumet. På debuten fra 2001 var det «Tribute», «Fuck Her Gently» og «Dio» som frembrakte gapskratt og headbanging, på The Pick Of Destiny (2006) gjorde «Kickapoo» og «The Metal» at platen ikke ble ofret på bruktbutikkens alter.
Og jepp: slik er det også med Rize Of The Fenix. Haugevis med kjedelige skits og forglemmelige låter («Low Hangin’ Fruit», «Señorita» og «»Throwdown» er umorsomme, kjedelige og uinspirerte, «Rock Is Dead» er beint fram irriterende). Men drit i det, for de låtene skipper vi eller fjerner fra iPod-en. Rize Of The Fenix har noen bangers også.
Så la oss bruke tiden på de låtene: Tittelsporet «Rize Of The Fenix» tar for seg nedturen etter filmen/platen The Pick Of Destiny floppet. Det åpner dempet og mystisk med «When The Pick Of Destiny was released, it was a bomb/and all the critics said that the D was done», før Jack Black og Kyle Gass drar ut alt de har av musikalsk talent, komisk timing, parodi, poptouch og forståelse for akkurat hvor storslagen en låt kan lages. Vi snakker seks minutter perfeksjonert komediehardrock, men også hver for seg: dette er rasende festlig komedie og magisk hardrock.
Men høydepunktet er uansett «The Roadie», en vakker og sår ballade om roadiens betydning for stjernene (hør gåsehuden din reise seg når Jack Black synger «I´m standing at the threshold of your dreams»), der han står ensom på siden av scenen og skifter strenger. Tenacious D tar ikke bare det musikalske på kornet (det ligger en åpenbar travellin man-vibb i det enkle gitarriffet her), men teksten er det beste og morsomste som er skrevet om rockens sjømenn siden Turbonegers noe oversette «What Is Rock!?». Ikke bli overrasket om den snart rangeres helt oppe med Motörheads «We Are The Roadcrew».
Sjekk Danny McBride aka Kenny Powers aka The Roadie i den nydelige musikkvideoen!
Utover det finnes antydninger til underholdning i «The Ballad Of Hollywood Jack And Rage Kage», «To Be The Best» og «They Fucked Our Asses», men det er «Rize Of The Fenix» og «The Roadie» som går rett inn i humormusikkens Hall Of Fame. Ikke overraskende at det nok en gang er slik, men faktisk litt skuffende etter Steel Panther satte en ny standard for hva man gjøre med albumformatet i krysningen humor/rock. For tenk hvor legendarisk bra det hadde vært om Tenacious D leverte et album med bare låter som «Tribute», «The Roadie» og «The Metal»? Da kunne de løpt til Lorne Michaels og sagt at joda, det går an å lage gull hele tiden.
Tenacious D, «Rize Of The Fenix»:
Asbjørn Slettemark
