Lyden av en flokk summende fluer sprer seg i studioet til Kai Gundelach i Mølleparken i Oslo. Utenfor dominerer lyden av Akerselva og kvitter fra de første fuglene som har returnert etter vinteren. Men ingenting av dette kan høres i det lydtette studioet i sjette etasje. Der dominerer skarpe beats og tung bass.
Gundelach jobber mye alene. Han skriver låter, produserer og spiller mange av instrumentene selv. Faktisk kunne han godt tenke seg å ha musikken sin helt for seg selv
– Hvis jeg sitter her klokka ti på kvelden og lager noe jeg blir veldig fornøyd med, så er det noe med den følelsen av at det bare er meg som har hørt det. Det finnes ingen andre som har hørt dette enn meg. Den følelsen er motivasjonen.
Men det er etter hvert mange som vil ha en bit av musikken hans. I helga er 30-åringen nominert til Spellemann for produksjonen av debutalbumet Baltus, som kom i fjor.
– Man sier til seg selv at man ikke bryr seg om disse tingene, men så gjør man det likevel.
Kontroll og temperament
Nylig tok han også på seg den store oppgaven med å avslutte Bylarm, Norges største musikkbransjefestival som går av stabelen i Oslo hvert år.
Vi møter han i studio uka før Bylarm-konserten i mektige Kulturkirken Jakob, hvor akustikken er massiv og publikums forventninger minst like store.
En fargerik diskokule lyser opp det ellers mørke rommet og på gulvet ligger metervis med kabler som alle hører hjemme i innganger til en av de mange analoge synthene som er satt opp i studioet. For vanlige folk ser dette komplisert nok ut, men her har Gundelach faktisk begrenset seg sammenlignet med tidligere konserter.
– Jeg vil ha mer kontroll på lyden. Jo flere elementer, jo mer krangler de om plassen.
Han er en klassisk perfeksjonist. Hvis noe går galt får det fart på temperamentet. En gang klapset han til hendene til et bandmedlem som spilte feil. En annen gang smalt han mikrofonstativet i bakken og gikk av scenen da lydteknikeren tøyset det til. Like etter kom arrangøren og sa at han ble nødt til å gå på igjen og fullføre. Det ble en skamfull vei tilbake til scenen.
– Hver gang man gjør noe sånt så tror publikum at det er en del av greia. Jeg kan overreagere veldig, men jeg er flink til å si unnskyld.
Korgutt, DJ og en håpefull teaterspire
Gundelach er nok best kjent for sine melankolske elektropop-låter, sitt dunkle gitarspill og en falsett som treffer nervene på den gode måten. Men hans musikalske karriere startet lenge før han debuterte som soloartist med singelen «Alone In The Night» i 2015.
Med bakgrunn som sanger i kor og utallige timer med gitarøving bak seg ble han introdusert for Oslos klubbscene allerede som 16-åring. Takket være «et jævlig bra fake leg» fikk han være med å spille på utesteder som Skaugum og Jaeger lenge før han var gammel nok.
Ved siden av spillejobbene som DJ vokste også en drøm om å bli skuespiller. Den startet da Gundelach var med i revyer på videregående og fortsatte på teaterlinja på Romerike folkehøgskole, men tok fort slutt etter en mislykket audition til Teaterhøgskolen.
– Det er det verste jeg har vært med på, tror jeg. Jeg skulle holde en monolog, basert på en Lars Saabye Christensen-bok. Jeg skulle komme inn på scenen med latterkrampe og fikk det ikke til i det hele tatt. På vei ut så klarte jeg ikke å få opp døren og allerede da hørte jeg at de sa det ble et nei.
Når han forteller historien er det akkurat som om den samme kleine, nesten vonde følelsen av å drite seg ut sprer seg i kroppen hans på nytt. Men selv de flaueste øyeblikkene i livene våre tar oss jo videre i en retning det kanskje er meningen vi skal mot. Alt skjer for en grunn, er det ikke det de sier?
Når alt blir fint
På trikken hjem etter audition-fadesen bestemte Gundelach seg for å drive med musikk i stedet. I starten gikk det mest i kassegitar og falsett, ikke helt ulikt en av hans store inspirasjonskilder, Bon Iver. Det funket ikke, så han kjøpte seg en Roland Juno 60, en analog synthesizer fra 80-tallet, og begynte med mer synth-baserte låter.
Det har vært viktig for Gundelach å gjøre ting i sitt eget tempo og i begynnelsen holdt han musikken sin for seg selv. Kanskje var det lurt, for da han slapp sin første internasjonale singel, «Spiders», i 2015, skjedde ting raskt.
Den verdenskjente, amerikanske artisten Pharrell Williams spilte singelen på Beats 1, Apples egen radiostasjon, og internasjonale musikkmagasiner fikk øynene opp for den norske nykommeren.
Siden har singlene kommet på løpende bånd, men det etterlengtede debutalbumet Baltus kom først for et drøyt år siden. Et album han beskriver som en hastegreie. Gundelach endte selv opp med å produsere langt mer av skiva enn planlagt.
Det skulle vise seg å få positive konsekvenser. Da nominasjonslista til Spellemannprisen ble offentliggjort i begynnelsen av februar kunne nemlig Gundelach finne navnet sitt i produsent-kategorien.
– Det hadde vært kult å få den prisen. En slags bekreftelse til de rundt meg på at går bra med det jeg driver med, om ikke annet.
For det gjør det. Kai lever godt av musikken og i mai venter han og kjæresten gjennom fem år sitt første barn. Ting er stabilt. Da kan det være vanskelig å skrive musikk, når alt er fint.
– Jeg er helt åpen om at jeg har bipolar lidelse
Oppkalt etter en kråke som bodde i familiens hage da han var ung, er Baltus et album fylt av smått dystre og melankolske låter inspirert av 80-tallets synth-pop. Men selv om plata ikke er mer enn ett år gammel, er flere av låtene skrevet for mange år siden.
Da alt ikke var fint. Det måtte bli sånn hvis skiva skulle bli som han ville.
– Jeg kunne ikke skrive nye låter om for eksempel depresjon. Selv om jeg har hatt det, så klarte jeg ikke å sette meg inn i det da jeg skulle lage albumet for halvannet år siden.
– Sånn er det med følelser. Man glemmer hvordan det var.
Gundelach har aldri lagt skjul på at han i perioder har slitt med depresjoner, men det er lenge siden han sist var syk. Han lener seg tilbake i kontorstolen ved miksepulten i studioet og snakker åpenhjertig om sin mentale helse.
For han er det en styrke. Å ha en sårbarhet og en evne til å føle på de mørke tingene.
– Jeg er helt åpen om at jeg har bipolar lidelse og har ikke noe problem med at folk vet det. Jeg synes ikke det er flaut.
Likevel skulle Gundelach ønske at han selv hadde artister å se opp til som tok opp samme tematikk da han var 20 år og sleit med depresjon. At han kan være den personen for andre nå synes han det kan være vanskelig å forholde seg til. Kanskje fordi han er litt sjenert: en introvert ekstrovert, som han selv sier.
– Jeg møter folk som sier at musikken min betyr mye for dem. Av og til kan det være helt drøye ting. At musikken min har stoppet noen i å ta livet sitt. Jeg er hundre prosent komfortabel med at andre tar eierskap til musikken min, men jeg klarer ikke å ta det innover meg.
Som når han ser unge gutter stå på første rad fra scenen. Da er det som han ser seg selv i deres skikkelse.
– At de står der og synes jeg er en kul fyr, at de har lyst til å være sånn som meg. Kanskje de skal hjem etterpå og prøve å mekke noe greier, skjønner du hva jeg mener?
En ganske annerledes kirkekonsert
Køen utenfor kirken blir fort lang på Bylarm-festivalens siste dag. De analogene synthene har funnet veien fra studioet i Mølleparken til Kulturkirken Jakob, og en stor, diamantformet lyskasse rigges opp på scenen. Det er Gundelachs samboer som lager alt det visuelle, fra albumcover til sceneshow. Snart skal den religiøse kunsten på veggen lengst bak på scenen farges av psykedeliske animasjoner og sterkt scenelys i blått, grønt, lilla og rødt.
Kveld har blitt til natt og stemningen i kirken bærer preg av spenning. Allerede en halvtime før konserten er det fullt, og vaktene må stenge de tunge kirkedørene for skuffede festivaldeltagere som har feilberegnet tiden.
Gundelach går frem og tilbake mellom scenen og backstage. I hånda har han en pils. Før kunne det bli mye pilsing før konsert, men det har han trappa ned på.
– Det er en farlig livsstil hvis man spiller mye konserter og er avhengig av å drikke fem øl før du går på scenen. Da er det ikke lang vei til å bli alkis, sier han.
Men nervøs, det blir han alltid. Det begynner gjerne noen dager i forveien, med dårlig nattesøvn og drømmer om at ting ikke går som de skal: at han glemmer noe essensielt og bare står der og driter seg ut.
– Når jeg først skal på scenen, så er jeg nervøs på en sunn måte. Det er forskjell på det og det å skjelve så mye at det blir vanskelig å spille gitar. Så nervøs blir jeg sjelden.
Fluelydene han spilte av i studio noen dager i forveien strømmer ut av høyttalerne før Gundelach setter i gang med det litt annerledes settet han har laget for anledningen. I motsetning til konsertene han vanligvis spiller, med fullt band, har han kun med seg én person til på scenen. Pål Ulvik Rokseth er ikke bare den Gundelach kjenner med størst synth-samling, han er også hans beste venn og nabo.
Sammen bruker de lang tid på å bygge opp innledningen før den går over i «Bolder», Gundelachs nyeste låt. Det er kun denne og «Alone In The Night» han spiller fra sine offisielle utgivelser.
Resten er ren klubbmusikk, stappfull av naturlignende, elektroniske lyder fra det kompliserte synth-oppsettet, samt Gundelachs nostalgiske gitarspill.
Det kan nesten ses på som en hyllest til hans egne artistrøtter. Tilbake til der det startet, med klubbmusikken, og med den lyse-turkise elgitaren han har hatt siden han var 16 år gammel hengende rundt halsen.
