Konseptet er omtrent slik: Planeten Acheron er fanget i en «tidevannslås» som gjør at den ene halvdelen stekes av tre glødende soler, mens den andre er svøpt inn i et evig mørke. Bueskytteren Ereth er bortvist fra Acheron, surrer retningsløst rundt i verdensrommet idet han møter en mystisk skapning som kaller seg the Chronomancer og får i oppdrag å gjenopprette den naturlige balansen på hjemplaneten. Dette bringer vår unge protagonist ut i en kamp mellom det gode og det onde, på en intergalaktisk romodyssé hvor han støter på et fargerikt persongalleri befolket av krigere, hekser, androider og rom-pirater, og dessuten danner rammen rundt The Swords tredje-album, Warp Riders.
Som et amalgam av Hawkwind, ZZ Top og Black Sabbath suser Austin, Texas-kvartetten ut av vårt eget solsystem i en glinsende blåsvart stonerrock-rakett lastet med skarpe riff, eksplosiv tromming og lasersynth, og det er ingen tvil om at bandets nyervervede sci-fi-estetikk kler musikken deres godt. «To cross the universe in hyperspace in flight/we ride the warp of space into the womb of night», synger vokalist J.D. Cronise på det drivende tittelsporet, før han fortsetter «a thousand years in the blink of an eye» og velter seg rundt i en innbydende marinade av metalklisjeer.
For første gang har The Sword har hyret inn en ekstern produsent, og Matt Bayles (Mastodon, Isis) gir bandet et kledelig rødglødende lydbilde og prøver å holde Cronise og de andre gutta i relativt stramme tøyler. Dessverre later det dog til at bandet føler at romfartskonseptet er et utmerket påskudd for å begi seg ut i lange, jam-pregede instrumentalpartier. Disse er ikke alltid like interessante, og gir inntrykk av et band som tidvis går litt på tomgang. Science fiction og fantasy-genren kan ofte være et utmerket speil av vår egen samtid og effektivt tydeliggjøre aktuelle politiske og etiske problemstillinger, men i dette tilfellet later det til å være ren innpakning, og jeg får lite ut av det konseptuelle rundt plata.
Dette er dog mindre innvendinger, og til syvende og sist er det Cronises begrensninger som vokalist og låtskriver som frarøver bandet en høyere karakter. Stemmen hans er forsåvidt funksjonell nok – flat, nasal og til forveksling lik Ozzys, men det skorter litt på innlevelsen, og han blir en i overkant anonym frontmann. Og mens The Sword fyrer av et arsenal av barske riff med manisk intensitet, preller melodiene deres stort sett av på hjernebarken. «Tres Brujas», «Arrows In the Dark» og «Night City» er alle kvalifiserte forsøk på å forene støvete metal med fengende refrenger, men fremstår som bleke målt opp mot det beste i eksempelvis Queens Of The Stone Ages katalog.
Warp Riders er definitivt et steg i riktig retning for The Sword, men akkurat som Buck Rogers-tegneseriene de så tydelig er inspirert av, tror jeg nok bandet må finne seg i å forbli et gutteromsfenomen en stund til.
Glenn Olsen
