Jeg begynte å frykte for Kråkesølv da singelen «Sjalusien som driv dæ» nylig kom. Det er for så vidt en grei låt, men den gav et glimt av at Bodø-bandet hadde begynt å bli gubbete på album nummer tre. For pregene av nordnorsk visetradisjon – som alltid har ligget utpå bandet som et særegent trekk – gjennomsyrer nemlig albumkuttet. Heldigvis er stort sett Alle gode ting Kråkesølv slik vi kjenner dem – og litt til.
Det betyr at vi blir servert melankolsk gitarpop som både tenderer mellom det døsige og det energiske – ta søte «Veien til Agra» og den støyende radiosingelen «Stødig som en bauta» som eksempler på dette. Likevel – uten å bli nevneverdig eklektisk – har distansen mellom disse to ytterpunktene vokst ytterligere siden sist, og det flørtes blant annet med mild, dungensk psykedelia i «Som vanlig».
Stødig står for så vidt også Kråkesølvs egenart gjennom selvreflekterende og sjarmpretensiøse tekstlinjer om de viktige tingene i livet – lengsel, eksistensen, selvforakt, og naturen – ispedd ordspill og lekne rim, som «I det her universet går alt i ring/så da kan det umulig vær det verste/å gå i bane rundt ingenting» og «Æ ska lykkes med/å vær min egen lykkes smed» fra henholdsvis «Husk at livet går fort» og «Min egen lykkes smed».
Det er imidlertid lett å kjenne skuldertrekkene komme når tekstene ikke overlater noe som helst til fantasien. Og nettopp det er leit i enkelte tilfeller. I «Når det prentes inn» går bandet rett i strupen på sosialdemokratisk hykleri: «Det her landet har gått ut av sitt gode skinn/la oss proklamer at godhet vinn/selv om pengan styra». I tillegg burde «Dårlig løgner» tilfredstille flere av powerpopentusiastens erogene soner – men overtydelighet setter dype sår i låthåndverket.
Men hvis du virkelig ønsker å kjenne den lille klumpen i magen sakte vokse seg større, for så å ta sats og til slutt ende i pur eufori, anbefaler jeg deg å gjøre følgende: spiss ørene idet «Tesa av snikksnakk» glir over i dunkelt klokkespill før bandet drar på med et riff som snuser på stonerrocken (ja, faktisk!) i kolossale og knallharde «I limbo», som etter et fireminutters klimaks leder til oppløftende «Den som vingla». Gudskjelov at alle gode ting er tre. For det er alt annet enn hverdagskost at norske band i indiesjiktet har evne til å by på lignende øyeblikk.
Kim Klev
