Omtrent fra og med da jeg snublet over Trøndertun-barnet Angelica’s Elegy i Urørtuniverset – og falt pladask for deres rustikke, modne og elegante pop – har en god venn av meg stadig uttrykt at han synes musikken til kvartetten låter for flinkt.
Og jeg har kunnet forstå ham, det er noe merkbart kontrollert over hvordan elementene flyter rundt i bandets tåkelagte retrolandskaper, men det er bare det: jeg har ikke klart å finne problemet ved fingernemheten, ikke på fjorårets Cognitive Dissonance EP, og heller ikke på albumdebuten Gold Celeste.
Man gjør seg nemlig idiotisk rar hvis man eksempelvis skal lete etter feil i albumbeste «Starchild», en låt jeg allerede har notert ned – med to streker under – til da enkellåtsåret 2013 skal oppsummeres, hvor varme bassganger, repetetive trommemønstre og Simen Hallsets spake vokal leder deg til et melankolisvøpt refreng som man aller helst bare vil lytte til om og om igjen.
Og det lønner seg, for gjenbruksfaktoren her er høy, det er først ved gjentatte lytt at store deler av Gold Celeste åpenbarer seg; sakte, men sikkert vokser også låter som «Fuse and a Spark», søvnige «Not a Game» og «I’m Counting the Days». Sistnevnte bør belønnes både for det monumentale klimakset og åpenbar, men lekker nasking fra Radiohead-perlen «Reckoner». Riktignok er det litt mer begrenset hva man klarer å hente ut av avsluttende «Someone At The Door» og «Sixteen Feet».
Angelica’s Elegy har med andre ord mer enn nok popteft i ermet til å løfte «Bare så dere vet det, vi øver«-faktene til noe langt rikere enn ren og skjær flinkisvellyd, noe som legitimerer sammenligninger til både Motorpsycho i sine mest tilslørte øyeblikk, Gustav Eftjes i Dungens måte å skrive låter på og den vuggende psykedeliaen til Tame Impala. Gold Celeste er nemlig lyden av et band som har klart å bli ferdig utvokst allerede ved debutfullengderen.
Mens jeg sitter og skriver det du nå leser varmes jeg av en av årets første vårdager, og det slår meg at skiva ikke kunnet komme mer beleilig: Det hersker liten tvil om at Gold Celeste har en rettmessig plass i platebunken som skal lydlegge våren tjuetretten.
Kim Klev
