Hole: Nobody’s Daughter
[Mercury/Universal]
Det begynner å bli en stund siden Courtney Love maktet å sno kunstnerisk gull ut av sine private traumer.
Året var 1994, og Holes andrealbum Live Through This traff verden, kun fire dager etter at Loves ektemann Kurt Cobain meldte overgang til det hinsidige, og med det satte et sørgelig forutsigbart punktum for en stadig mer hul og formulaisk grungebevegelse. To måneder seinere bukket Hole-bassist Kristen Pfaff under for en overdose heroin.
Disse tragiske omstendighetene lånte utvilsomt autentisitet til desperasjonen albumet er svøpt i. Men uten et sterkt låtmateriale, i form av mistrøstige, troverdige snapshots av rockens destruktive potensiale, ville den høyst sannsynlig vært enklere å følge opp enn hva som har vist seg å være tilfellet (med 1998-utgivelsen Celebrity Skin og soloalbumet American Sweetheart (2004) stående som henholdvsis middels godt og mislykket forsøk).
Loves stemme har fått en tydeligere junkieknekk siden sist. Marianne Faithfulls mørke, gutturale rasperøst synes å være en stadig klarere parallell, men også Bob Dylan spøker i bakgrunnen her, ikke minst på det avsluttende bonussporet ”Never Go Hungry”, en naken og nedstrippet avstikker i en retning det hadde vært interessant å høre Courtney Love utforske ytterligere.
I stedet blir det med de gode tilløpene. På ”Honey” pares en hypermelodiøs vestkystpoplåt med vokalgruff og Kurt Cobains spøkelse svevende over teksten, og ”Samantha” og ”How Dirty Girls Get Clean” basker begge i det kompromissløse uttrykket som gjorde Hole til et viktig nittitallsband.
Dermed blir det desto mer skuffende når Love i fullt punkpop-alvor vræler ut mot yngre rivaler (”Skinny Little Bitch”), som i en brutalt bevegelse marginaliserer lidelsekunstneren og retter søkelyset mot den bitre 45-åringen med det trøblete privatlivet
Den seige, Linda Perry-skrevne ”Letter To God” – opprinnelig laget med Christina Aguilera i tankene, visstnok – peker dog på det virkelige problemet med skiva: Lyrisk henfalles det altfor ofte til selvmedlidenhet og banaliteter, og de minneverdige melodiene befinner seg i et klart mindretall. Produksjonen skjeler mellom fordums råtasseri og raffinement nok til at et vrak som Courtney Love så vidt klarer å bære det med en viss verdighet. Men særlig overbevisende er dette ikke.
Marius Asp
