Før Patti Smith forlater scenen, ryker hun av gitarstrengene sine. En etter en. Med bare hendene. Og avleverer følgende avskjedshilsen: «I stand before you with all my brutal imperfections. With love». Hun har nettopp bevist at hun er tidenes største kvinnelige artist.
Men la oss spole tiden knappe to timer tilbake. Punkikonet, poeten og aktivisten Patti Smith blir tatt imot med varme av solstekte festivalgjengere. Og det skal fort utvikle seg til en gjensidig kjærlighetsaffære. Smith har med seg et svært kamera, og sørger for å ta bilder av publikum. «I am your paparazzi», smiler hun. Det har gått to dager siden hun ledet minnehøytideligheten som markerte at det har gått ti år siden Roskilde-tragedien som krevde ni liv. «We are fragile. We are strong. We are alive!» roper Patti, og så er konserten jeg aldri kommer til å glemme i gang.
Patti Smiths posisjon i rockhistorien er ikke til å rokke ved. Men at hun nå, 63 år gammel, og 35 år etter at hun albumdebuterte, har en så voldsom kraft som sceneartist, kommer som et sjokk. Hun er som en tornado som virvler oss rundt til vi blir svimle. Den særpredgede stemmen, som har holdt seg bemerkelsesverdig godt, har en styrke som tvinger oss i kne. Tekstene er så jævlig bra, det hadde jeg nesten glemt. Samspillet med gitarist Lenny Kaye, som har vært hennes følgesvenn siden tidlig 70-tall, er magisk. Musikalsk telepati.
Stilen hennes er det mange som har prøvd å kopiere, men ingen som kan ta fra henne. Å høre henne synge «Because The Night», hennes mest kjente låt, over 30 år etter at hun skrev den sammen med Bruce Springsteen, gir teksten en helt ny dybde. Hun står der med flokete hår og grå ettervekst og synger «take me now baby here as I am» og «what I got I have earned/what I’m not I have learned». Patti Smith viser at begjær ikke kjenner noen alder, og at man som kvinnelig artist ikke må legge seg under kniven for å føle seg relevant i en verden som er besatt av ungdom og skjønnhet. For Patti Smith er selve definisjonen på rock chick. Ikke rart at ungjentene foran scenen får stjerner i øynene.
Rockedronningen tar oss med på en berg-og-dalbane-reise som spenner fra desperat begjær til varme, fra rå punk til stadionrock, fra sinne til latter. Fra «Ghost Dance» til «People Have The Power» til «Dancing Barefoot» og «Gloria», hun øser av sine egne klassikere, men trår også til med coverlåter som Lou Reeds «Perfect Day», The Rolling Stones’ «Play With Fire» og Jim Carrols «People Who Died». Patti Smith har rykte på seg for å være en streng dame, men på den Orange Scenen i dag er det bare generøsitet å spore.
Når konserten går mot slutten, tar Patti Smith frem gitaren. «Everything is possible», brøler hun, «I can’t play the damned guitar, but I’m doing it anyway!». Det er klart for en forrykende versjon av «Rock N Roll Nigger». Karismaet hennes er av en annen verden, hun pisker opp stemningen i den grad at det er hakket før publikum starter en vaskeekte revolusjon. Det har vært så intenst, så brutalt vakkert og emosjonelt at det nesten er en lettelse at det er over. Og idet jeg tørker gledestårene, tar Patti Smith fatt på jobben med å rive gitarstrengene i fillebiter.
