Artikkelen er skrevet av Harald Are Lund og Silje Strømmen.
Det er mandag, og det betyr to nye timer med Harald Are Lund her på NRK P3 fra kl. 2103.
Som vanlig blir det nye og kommende utgivelser i den første delen av sendingen.
Mary Me Young er en kvinnetrio fra Trondheim, som i disse dager gir ut debutalbumet In Pearls And Gold. Debuterer gjør også Oslogruppa Stereopol med en 10-toms vinyl-EP på eget merke. Jeg har fått noen eksemplarer til utlodding; mer informasjon kommer i sendingen.
Glasgow-gruppa Sons & Daughters kommer med nytt album etter tre års pause. Mirror Mirror heter platen som er omtrent like bra som det forrige, i kveld får du høre låten ”Ink Free”. Denne uka skal jeg gjøre alt i min makt for å spille riktig kutt med Bachelorette, noe jeg ikke klarte forrige gang. Låta heter ”Polarity Party”.
Motown
Du får også høre gitaristen Dennis Coffey, som var en del av Motowns studioband The Funk Brothers, fra slutten av 60-tallet. Han spiller superfunky wah-wah gitar på hits med The Temptations (for eksempel ”Ball Of Confusion”), Edwin Starr (”War”) og låter med The Supremes, The Isley Brothers og mange flere.
Han hadde en stor singel-hit i 1971 med låta ”Scorpio” og var den første hvite musikeren som fikk opptre på det svarte musikkshowet Soul Train.
På det nye albumet sitt har han med mange gode musikervenner som Mayer Hawthorne og Fanny Franklin (fra Orgone).
Spennende
Scumbag Philosopher fra England blir også med i sendingen med låten ”God Is Dead, So I Listen To Radiohead” – ganske fornøyelig! Et nytt og spennende navn for meg er Alina Orlova. Hun er fra Lithauen og gir ut sitt andre album på tre år, Mutabor. Fitz And The Tantrums fra Los Angeles lager retrosoul og kommer snart med sitt første album, Pickin’ Up The Pieces.
Ingen mandag skal dessuten være uten en klassiker fra Captain Beefheart og hans magiske orkester.
Denne uka har jeg tatt med ”Autumn’s Child” fra debutalbumet Safe As Milk, som kom i 1967. Et et album som burde finnes i alle hjem.
The Walker Brothers
Et annet album som burde være i mange hjem er Scott 4, med Scott Walker. Dessverre fant det ikke veien til så alt for mange i november 1969.
Det er her Thomas Felberg og jeg igjen tar opp tråden i historien om Scott Walker fra The Walker Brothers, gruppen som går i oppløsning i London i 1968.
Det har vært en gyllen tid for denne ”brødretrioen” (de er ikke ekte brødre), som forlot studiomusikermiljøet i Los Angeles og dro til London i 1965.
De hadde braksuksess og hit på hit, og Scott Walker har hatt kjempesuksess med de fire første soloalbumene sine.
På platene har han tolket sanger av blant andre den belgiske sangeren og låtskriveren Jacques Brel og etter hvert fylt på med flere og flere egne låter fra album til album.
Albumet Scott 4 er hans første plate med bare egne låter.
Ambisiøs
Det er en musikalsk ambisiøs plate med gode tekster om skjebner fra livets skyggeside, men publikum vil ikke kjøpe den i noen særlig grad.
Kanskje de ble forvirret over at plata kom ut under hans egentlige navn, Noel Scott Engel, og ikke Scott Walker – et navn som har hatt stor tiltrekningskraft på unge jenter under siste halvdel av sekstitallet.
Men han har jo fortsatt en stemme som mange kunne dø for. Dessverre føler han seg litt fortapt når det gjelder hva han skal bruke den til og da hans sjette soloalbum, Till The Band Comes In, kommer i desember 1970, er den et kompromiss mellom hva plateselskapet vil ha, (færrest mulig egne låter), på den ene sida av vinylen og på den andre er det låter han og manageren hans, Ady Semel, har skrevet sammen.
Fortsatt er plateselskapet interessert nok til å koste på produksjonen både strykere, blåsere og store arrangementer, men den treffer ikke publikum.
Vi tar med låtene ”Cowbells Shakin”, ”Thanks For Chicago, Mr. James”, “Time Operator” og “Joe”. Hans sjuende album, The Moviegoer, kommer i oktober 1972 og inneholder sanger fra filmer. Vi spiller ”The Ballad Of Sacco And Vanzetti” og ”Glory Road”.
Kreativ bunn
På denne tiden blir han pappa, men er kreativt frustrert og han gir ut sitt siste album på Philips Records i 1973, Any Day Now, og vi spiller tittelsporet og hans versjon av Bill Withers-hit’en ”Ain’t No Sunshine” fra 1971.
Han får kontrakt med Columbia Records i 1973, men han begynner å nærme seg bunnen når det gjelder kreativitet. Denne perioden i livet hans er blitt beskrevet som tapte år og han kaller den ”my wilderness years”.
Like fullt kommer det to album med coverlåter i 1973 og 1974, Stretch og We Had It All og vi spiller en Randy Newman-låt, ”Just One Smile”, og ”Delta Dawn”, hvor Scott Walker synger sørstatsgospel like bra som Elvis.
I stå
Solokarrieren til Scott Walker, som startet med millionselgere sju år tidligere, har kjørt seg fast. Verden vil ikke vite av hans egne låter og platene selger ikke når han gjør som plateselskapene vil og tolker andres.
Det er like greit å gjøre et forsøk med gamle kjente igjen og i 1975 gjenforenes The Walker Brothers – og der fortsetter historien neste gang.
