Peter, Bjorn & John: Living Things
[Wichita/Tuba]
Svenskene takler presset etter å skape en ny klubbhit ved å låse seg fast i et minimalistisk lydbilde. Ikke et kjempelurt trekk.
Nøktern minimalisme fungerte utmerket når PB&J snekret ihop ”Young Folks”, til stor glede for alle oss kulthit-elskende mennesker der ute. Derimot er det slik at dette grepet krever en umiddelbar melodi for å fungere; nærmest et lykketreff. Når trioen nå vier et helt album til å forsøke å skape denne type schlägers er det med høyst varierende resultat: fra det absolutt godkjente til et bunnslam som gjør lytteren aggressiv av rastløshet. Her er en av de mer vellykkede:
[youtube GwcaQ3qJ88U]
Barnekoret i denne låten er en svært viktig faktor, for bandets store svakhet er Peter Moréns nærmest umusikalsk monotone vokal. Når denne får stå naken, noe den gjør temmelig ofte, er det fort gjort å miste interesse – så lenge melodien altså ikke er av ypperste merke. Av de verste eksemplene her er ”I’m Losing My Mind”, en låt det er vanskelig å komme gjennom uten at tittelens profeti oppfylles, dens-under-fire-minutters-lengde til tross. Grusomt ensformig og messende og med en skarptromme som skrangler rundt i hjernen.
Da er tittelsporet, ”It Don’t Move Me” og ”Blue Period Picasso” laangt bedre, men til tross for at bandmedlemmene nå begynner å bygge seg opp et betydelig ry som produsenter, bør de leie inn noen andre til å stå bak spakene til neste album.
Jørgen Hegstad
