Return Of The Rentals, Matt Sharps første soloslipp, kom ut da Weezer var på høyden. Midt mellom The Blue Album og Pinkerton, og jo mer jeg hører på det albumet, jo mer slår det meg hvor viktig drahjelpen fra det daværende moderbandet var for bassisten. Strenge mooglyder og sterile refreng førte an et album hvis låtmateriale var mer eller mindre baserte på Rivers Cuomos b-side «I Just Threw Out The Love Of My Dreams». Til og med daværende godlåter som «Friends Of P», «Waiting» og «Please Let That Be You» har svært lite hørbarhet i seg i 2014, og The Rentals’ andrealbum Seven More Minutes er det best for alle å se bort fra.
Allikevel hadde jeg forhåpninger til Lost In Alphaville, det første på femten år. Mest av alt fordi han har med seg et stjernelag: Holly Laessig og Jess Wolfe som sang på min absolutte favorittlåt av fjoråret, San Fermins «Sonsick», Pat Carney fra The Black Keys og Ryen Slegr fra det flinkeste Weezer-plagiatbandet: Ozma. I tillegg hadde de sluppet et par temmelig gode singler, i all særdeleshet «1000 Reasons», som er det beste jeg har hørt fra bandet noensinne.
Imidlertid er det ikke mye som har forandret seg i låtskrivingen disse årene. Matt Sharps låtskriving tilhører fortsatt midten av nittitallet, noe som betyr enkle melodier, refreng med fuzz og simpel oppbygning. Normalt sett en formel jeg elsker, men her blir det rett og slett for lettvint. «Let’s return to a place that we used to know/an irrational place that we used to go», «Once I had a friend, a short-term friend, but now she’s gone» og lignende greier leveres innen samme, nevnte formel. Det blir svært lite givende, og egentlig sjokkerende at ikke Sharp har mer å synge om etter alle disse årene.
På sitt beste, det vil si der Laessig og Wolfe er langt frem i lydbildet, er de som et The Wannadies på det undervurderte, Ric Ocasek-produserte Yeah. Spesielt «Irrational Things» og «Thought Of Sound» går i Pär Wikstens fotspor. Intet galt i dét, men Matt Sharp er en svært uengasjerende vokalist, og da kan intet synthsveip i verden redde ham. Da ender man opp med låter som den irriterende «Damaris», Bon Jovi-duftende «Song Of Remembering» og spesielt «Stardust», som leder an i feltet av låter som sender Lost In Alphaville ned i mediokriteten.
I et år der noen av de beste rockalbumene er de som inkarnerer nittitallet (The Hotelier og i særdeleshet Cymbals Eat Guitars) eller uventet sterke tilbakekomster (Braid) er det bemerkelsesverdig at et band som på papiret har fornyet seg såpass mye høres så lite spennende ut. Man skal ikke se bort fra at mye av sjarmen har gått tapt i å gjenskape egen storhetsperiode, her ser jeg samtidig på deg, Rivers, men til tross for sterke, aktuelle samarbeidspartnere går Sharp seg vill i gammel grums og lite engasjement.
Jørgen Hegstad
