Nelly Furtado: Mi Plan
[Universal]
Fra promiskuøse rytmer til kjedelig guitarra. Nelly gjennomfører en plan som bare er sånn passe god.
Den kanadisk-portugisisk-nå-gift-kubanske artisten har tidligere laget småfrisk men uinterressant pop. Manglende sensualitet og dybde stoppa meg fra å fly med på Nelly Furtados fuglepop. Unntaket kom med Timbaland-bomba fra 2006. Etter å ha lefla med promiskuøse duetter og tunge hiphop-beats i Timbalands regi, er Nelly nå tilbake med mer melodisk, flink pop. Bortsett fra språkvalget, kan «Mi Plan» best beskrives som trygg.
Nelly Furtado ønsker tydelig ikke å ta turen for ofte i høyden eller kjelleren. Stemmebruken hennes aleine oppsummerer platas irriterende mangler: de få gangene Nelly går opp eller ned i andre avskygninger av stemmen, bare minner det meg på hva jeg savner hos henne. Nelly påstår hun vil være følsom og danse med deg og synge ut sine drømmer og lengsler (og dette skal være noe av grunnen for å synge på det «følsomme» språket). Mens hun egentlig bare beveger seg i et irriterende mellombelte. Dessuten er det ofte for farlig nært nasalt, altså. Og produksjonen er lagt så tett som mulig opp til samme idé – og ender med å gjenta mangelen.
Nelly Furtado er utvilsomt en energisk artist og får et par poeng for å gjøre noe helt annet enn å forsøke å gjenta Timbaland-affæren. Og krydringa med trekkspill og syntetiske ompa-takter gjør det småfyrrig her og der, som på «Suficiente Tíempo». Det finnes altså spor av moro. Men den manglende risikoviljen i Nellys spanske plan oppsummeres i tittelsporet «Mi Plan»: et relativt skarpt gitarlydbilde som fyller sin funksjon, men som jeg absolutt ikke digger. Snill, velspilt gitar og enkle refrenger som utvikler seg til en forutsigbar svar-på-svar-duett. Kanskje velger Nelly lurt når hun velger flink «santanapop» – men hun må antyde mer sjarm/sensualitet/dybde/mørke/svette/fare (stryk det du helst ikke vil høre) for å nærme seg interessant.
Siri Narverud Moen
