D’Sound: Starts and Ends
[Mountain Music/EMI]
Også var det den gangen man skulle sammenligne D’Sound med Madonna, da.
For et par dager siden møtte jeg en tidligere D’Sound-fan. Han forklarte at det han digga med D’Sound «på den tiden» var at de var de eneste nordmennene som «virkelig kjørte den acid-jazzgreia», men medgav fort det jeg allerede visste etter forrige ukes Spotify-research: D’Sounds tidligere album har ikke eldes særlig bra. Stort sett middelmådige poplåter pakket inn i en snever undersjanger som, i alle andre hender enn de helt eksepsjonelle, ikke tilføyer materialet stort mer enn en ettertrykkelig datering.
Enten de kan klandres for det eller ei ble D’Sound på slutten av nittitallet en av fanebærerne for bruk av det irriterende og nedlatende begrepet «unorsk låtende» som salgspunkt for norsk musikk. I takt med Englandscenen, visstnok populære i Asia, og med tung jantelovutløsning. Er dagens norsk-på-norskbølge en direkte motreaksjon til disse greiene? Kanskje, men det er ikke relevant for denne anmeldelsen. Det er som er relevant er at det er få band norske folk i midten av tyveårene (deriblant jeg) har et dårligere forhold til, på tynnere lyttegrunnlag, enn D’Sound.
Det var derfor en overraskelse å høre den første halvparten av Starts and Ends, som består av intet mindre enn bunnsolid, god pop. Ikke bare det, men pop av den typen få prøver seg på lenger, og ennå færre mestrer; den snørene og nøytrale poppen Madonna perfeksjonerte på sine første skiver. Pop totalt uten bindestrek – ikke r’n’b-pop, ikke power-pop, ikke indie-pop, ikke folk-pop og ikke danse-pop – bare pop. En danser her, en ballade her og en nynner der, og forsøksvis tidløst arrangert sådanne til og med. En annen Madonnask tendens er hvor lite til felles de forskjellige fortellerne i sangene tilsynelatende har til felles: Madonna kunne synge ren oralsex-innuendo ett øyeblikk og sørge over at mannen hennes døde i den spanske borgerkrigen det neste, og på samme måte kan Simone her skifte fra morskjærlighet («Live Forever») til bestevennfeiring («Good Together») til angrende eks-dame («How Could I Forget») i løpet av tre låter. Dette høres ikke bare ut som forskjellige synspunkter, men forskjellige folk, i forskjellige aldre med forskjellige liv. Også er det catchy, da. Kanskje aldri helt Madonna-catchy, men veldig, og gjennomgående, catchy åkke som.
Men så var det denne andre halvparten da, som selvfølgelig er gunnen til at det som står her så langt ikke speiler terningkastet på toppen. Den andre halvparten av Starts and Ends er, kort fortalt, en mislykket versjon av den første. Ingenting skiller dem merkbart unntatt et betydelig kvalitetsgap hva angår låtkvalitet, men låtkvalitet er nesten det eneste man har i bindestrekløs pop. Der de fem første låtene glatt tåler åtte-ni gjenspillinger, tåler de fem siste knapt tre. Forskjellen er så stor og brå at man blir sittende og lete etter et eller annet gjennomgående produksjonsgrep som skiller de to sidene av skiva, men her kommer ihvertfall jeg til kort. Avslutter «Losing It» (feilstavet med en ekstra «o» flere stedet i omslaget – skjerpings) er riktignok en smart og fin avvikling, men innen den kommer er skaden liksom gjort.
Peter Vollset
