Å si at de siste årene har vært turbulente for Against Me!’s Laura Jane Grace er en underdrivelse. Etter at hun stod frem som transperson i et av verdens største musikkmagasin mistet hun fans, bandmedlemmer, «venner», forholdet til faren og ikke minst ekteskapet med kona Heather Gabel.
Til gjengjeld leverte Grace & kompani en av årets beste plater i 2014, som åpnet nye dører for både bandet og henne selv. Noe som innebar duetter med Joan Jett og Miley Cyrus, en Emmy-nominasjon for dokumentar-serien True Trans og ikke minst selvbiografien Tranny, som sendes ut i disse dager. Sideeffektene med hormonbehandlingen hun gjennomgår skal også være et tilbakelagt kapittel, og Grace ser ut til å ha funnet kjærligheten med kanadiske Beatrice Martin. Ting virker å være på stell for Laura Jane Grace.
Dessverre for musikkens del har Against Me! alltid vært et band som har vært avhengige av den varierende livskvaliteten til sin frontfigur og det personlige drivet som følger med akkurat dét. Frustrasjonen, selvforakten og aggresjonen til daværende frontmann Tom Gabel resulterte i strålende album som New Wave og Searching For A Former Clarity, det samme gjaldt dypt personlige og sjelevrengende Transgender Dysphoria Blues som tok et oppgjør med alt og alle etter at han ble Laura Jane Grace. På Shape Shift With Me, som handler om å finne ut hvem en er på innsiden etter en slik prosess, virker det som om den tilsynelatende forbedrede livskvaliteten har gått utover musikken.
Det blir litt for bedagelig litt for ofte. Tekstmessig har Laura mye på hjertet, og Against Me! fortsetter å presse akkurat så mange ord inn i et vers som overhode mulig, men musikalsk mangler det tidvis lidenskap.
Plata sies å være en kollektiv greie fremfor Grace alene, som jo var oppskriften tidligere. Med Atom Willard (The Offspring, Rocket From The Crypt) som fast batterist og Inge Johansson (The International Noise Conspiracy, Stilett) på bass skulle man tro at de var mer enn kapable til å koke opp noe mer musikalsk interessant enn det kuede kompet duoen viser på noen av sporene. Til og med de lekne basslinjene til Johansson, som er en slags svensk Ramones-versjon av Rancids Matt Freeman, glimrer med sitt fravær.
Against Me! – «Crash»:
Trofaste James Bowman på gitar gjør heller ikke mye ut av seg. Joda, han glimter til med noen lekne licks i Kiss-homagen «Crash», og på «333» er det Against Me! anno 2007 vi hører. Det samme gjelder «Haunting, Haunted, Haunts» som drar tankene tilbake til albumdebuten Reinventing Axl Rose med sitt westernaktige galopp-komp. Og det er flere stikk til bandets mangfoldige backkatalog utover fullengderen.
Det er låtene som lener seg på den skitne, upolerte og aggressive delen av diskografien som kommer best ut av det. Låtene som har mer til felles med det glattpolerte publikumsfrieriet White Crosses kommer ikke like godt fra det (midtempo-rockeren «Boyfriend» er et perfekt eksempel). Uten spillegleden og meloditeften som preget (og reddet) White Crosses sitter vi igjen med et lovende vers og et uforløst refreng som er så kjedelig at det tidvis føles som om trommeslager Atom Willard går på autopilot (noe han kanskje også gjør).
Shape Shift With Me er ujevn og når aldri de store høydene. Flere av låtene er tidvis inne på noe som kan minne om gammel storhet, men de mangler alltid det lille ekstra. De store refrengene uteblir, gitarpartier som setter seg er det lite av og nerven, som alltid har vært fellesnevneren i Florida-gjengens beste arbeid, er ikke-eksisterende på flere av låtene. Og uten nerven får du ingen «Trash Unreal», «Pints of Guiness Make You Strong» eller «Black Me Out».
Du får derimot «12:03», «Rebecca» og «Delicate, Petite & Other Things I´ll Never Be» – fine og ålreite albumspor, men ikke så mye mer. Og jeg sliter med å se hvordan disse skal konkurrere med tidligere låter i bandets etter hvert knallsterke backkatalog i en live-setting.
Selv om spor som «Crash» nok fint kan få et langt og godt liv som oppbryter i en ellers aggresjonstung setliste, er det vanskelig å tro at flere av disse låtene kommer til å stå igjen som fremtidige Against Me!-klassikere når blodtåka har gitt seg.
Jørn Kaarstad
