De siste ukene har det foregått store demonstrasjoner over hele verden. Demonstranter har funnet veien til gatene, også her i Norge.
Vi har møtt 17 av de som demonstrerer. Selv om de har ulik bakgrunn, kjemper de for én felles sak: For inkludering og mot rasisme.
Hvorfor demonstrerer de? Og har de selv opplevd rasisme?
Mona Salah Mohamed (13)
Mona angrer å at hun ikke har har sagt ifra når de rundt henne bruker n-ordet. Hun ønsker ikke lenger å være stille.
– Da jeg var jeg på tur med klassen brukte en fyr n-ordet. Jeg spurte han hvorfor han sa det, men følte ikke at jeg greide å si ordentlig i fra. «Glem det», sa jeg til slutt. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle stått fram og sagt at det ikke er greit.
Sara Mehri (18)
– En gang på ungdomsskolen kjøpte jeg og venninna mi, som også har etnisk bakgrunn, en vannmelon. Vi gikk til skolekjøkkenet for å spørre en lærer om å få låne en kniv til å skjære den opp. Da sa læreren: «To utlendinger med kniv? Pass på!».
– Jeg har også opplevd å bli kalt «terrorist» av en lærer. Det var i utgangspunktet ment som humor, men det er en hendelse jeg aldri kommer til å glemme. Det har påvirket måten jeg ser på meg selv, og måten jeg forholder meg til identiteten min.
Mehri har blitt utsatt for rasisme en rekke ganger, både hos institusjoner som skole, men også på gata.
– Vi vil vise verden at vår generasjon sier at nok er nok. Vi vil ikke ha slike holdninger i samfunnet vårt. Vi skal endre samfunnet og verden.
Awo Suggule (18)
– Sist jeg ble utsatt for rasisme var natt til 17. mai. Jeg og noen venner var på McDonalds drive through, og bilvinduet var åpent. Vennene mine havnet i diskusjon med noen folk, og plutselig kommer det en fyr 20-åra bort til meg og sier n-ordet.
Awo spurte hva han mente med det.
– Så synger han «Jeg hater», etterfulgt av n-nordet, flere ganger. Han kalte meg «hijabkjerring» og ba meg reise tilbake hvor jeg kom fra.
– Jeg er jo svart jente med hijab og somalisk bakgrunn, men jeg er også norsk.
– Hvorfor er det viktig å demonstrere?
– For å vise støtte til folk i USA som opplever mye mer grotesk rasisme, men også for å påpeke at dette også skjer i Norge. Vi må støtte hverandre hvis vi skal overkomme dette.
Kajsa Gravås Bergstrøm (18)
– Jeg synes det er viktig å stå på riktig side av historien og vise at man forstår at dette ikke kan fortsette. Det er så mye urettferdighet hvor folk blir behandlet veldig dårlig.
Kajsa er bevisst at hun selv aldri kommer til å oppleve at hun ikke får jobb på grunn av hvordan hun ser ut, eller hva hun heter. Men hun møter opp for å vise solidaritet.
– Jeg kommer aldri til å skjønne helt hva andre opplever, men jeg vil gjøre så mye jeg kan for å forstå det bedre.
Esther Lema Lusambo (19)
– Ofte kalte de meg «negrinne». Det fikk meg til å føle meg ukomfortabel, og de så på meg som noe annet enn de selv var.
Da Esther var 16 år jobbet hun på gamlehjem. Ofte fikk hun rasistiske slengbemerkninger, men ingen gjorde noe for å hindre det. Kollegaene mente hun måtte forvente slike kommentarer fordi beboerne på hjemmet var gamle.
– En gang spurte en av de eldre dame meg hvordan jeg klarte å få jobben. Jeg svarte at jeg hadde søkt, som alle andre. Hun mente at det var rart.
Kvinnen fortsatte å spørre hvor Esther er fra, hvordan hun hadde kommet hit og hvordan faren fikk jobben sin i landet.
–Det føltes som om jeg var mindre verdt og at jeg ikke kunne greid det samme alle etnisk norske kan.
– Noen mener at slike spørsmål stilles for å bli bedre kjent med folk. Hva tenker du om det?
– Spørsmålene hennes var bygget på fordommer, i steden for å være genuin og bli kjent med meg. I en slik situasjon ville det vært bedre om hun stilte spørsmål om hvem jeg er. Jeg mener mange andre burde tenke på det samme. Samfunnet vi lever i er veldig fordomsfullt.
Marita Gundersen (18) og Amek Amin (19)
– Jeg er her for å vise min støtte og stå opp mot rasisme. Jeg vil bruke mitt hvite privilegium der jeg kan, sier Gundersen.
Venninnen Amin har opplevd at folk dømmer henne ut i fra hudfargen.
– Jeg kan se det på blikkene til folk. At de dømmer meg, før de vet hvem jeg er, sier Amin.
Hun er født og oppvokst i Norge, men får likevel kommentarer på hvor godt norsk hun snakker.
– Når jeg får høy karakter i norsk spør folk «Hvordan klarte du det?». Hvorfor må man spørre om det? Jeg er like god i norsk som alle andre.
– Det handler om hvordan folk ser på meg. Med en gang man ser noe annerledes, tenker man på uforutsigbarhet og frykt.
Dina Almakhrami (18)
Første året på videregående ble Almakhrami invitert på fest.
– Jeg og flere jenter med minoritetsbakgrunn ble invitert. Da vi kom, gjemte de som arrangerte festen bort TV-en sin, Macen, verdifulle saker og låste alle rommene i leiligheten fordi hun var redd for at vi skulle stjele noe.
Almakhrami tolket det som at arrangøren gjorde dette fordi gjestene ikke er etnisk norske, selv om arrangøren selv også hadde minoritetsbakgrunn.
– «Vi utlendinger stjeler så mye», sa hun. Det sitter i meg den dagen i dag. Om noe stjeles på fest pekes det ofte på en utlending. Folk tenker «det er de som gjør sånne ting og alltid er i trøbbel». Det er trist at man får den skyldfølelsen, selv om man ikke har gjort noe, og at man alltid blir mistenkeliggjort.
Lila Musiol Clark (20)
Clark kom til Norge for seks år siden da moren fikk jobb på NTNU, og opplevde at etnisk norske lærere ikke tok henne på alvor.
– Da gikk jeg i en innførings- og mottaksklasse for å lære norsk, hvor læreren ikke hadde særlig respekt for oss. Første året hadde vi en utenlandsk lærer, men andre året hadde vi kun norske lærere som ikke så våre behov. Siden vi ikke kunne språket følte jeg at de tenkte vi var dumme, og fikk ikke respekten i det hele tatt. Dermed lærte vi ikke så godt språket.
Shanice Wangui Micaelsen (18)
– Det er to dager siden jeg sist opplevde rasisme. Det var en beruset mann på bussen, hvor jeg var den eneste mørkhudede.
– Han sa «Jeg håper negere dør, disse demonstrasjonene er unødvendige, jeg håper du drukner». Alle på bussen så på med ubehag, men ingen gjorde noe.
– Er det virkelig greit for en voksen mann å stå å snakke slik til et barn?
– Hvor ofte opplever du slik?
– Jeg går i klasse med 29 gutter, hvor jeg er eneste jenta. De bruker ofte n-ordet, pluss at jeg i tillegg er jente. Dermed får jeg ofte høre det.
Lisa Mganga (19)
– De sier «Lisa, du snakker jo sånn afrikansk», mens de lager mumlende lyder med tunga, som er typisk for noen afrikanske stammer.
Lisa opplever ofte at medelever bruker rasistiske ord og uttrykk. Nå er hun lei kommentarene.
– Jeg får høre kommentarer som «Du er jo vant med å plukke bomull». Tidligere har jeg oversett det fordi jeg ikke har hatt styrken til å stå i mot.
Sebastian Togstad(17)
– Dette er en sak jeg har brydd meg om i mange år. Jeg har lenge fulgt med på utviklingen i USA, så det eneste rette er å stille opp i demonstrasjon og gi en plattform til de som trenger det. Det er fælt at folk blir dømt på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet.
Jeffter Kwaah (29)
– Jeg føler jeg må prestere dobbelt så bra som en hvit person for å bli godkjent.
Jeffter forteller at han møter rasistiske holdninger hele tiden. Han opplever alltid å bli dømt.
– Det kan være så enkelt som når man går i banken: Om man ikke kommer stilfullt, og opparbeider seg respekt gjennom måten man kler seg, kan man bli møtt med fordommer.
Det har ført til at han alltid tenker på hvordan han skal kle seg, og går i pene klær, for å unngå fordommer. Likevel er det umulig å unngå.
– Folk spør om det er gøy å kjøre «svigers sin bil», fordi de ikke tror jeg kan eie en slik bil. Jeg er vant til det, men folk må forstå at man er sliten av å blir dømt.
De fleste med en annerledes hudfarge føler de møter mye motstand og ikke har samme muligheter, forteller Jeffter. Han viser blant annet til at de med utenlandske navn ofte får avslag når de søker jobb.
– Endrer man navnet til et norsk et, blir man kalt inn til intervju. Det må bli slutt på slikt. Det er det vi vil få fram.
Meva Hazan Aydilek
– Vi kurdere har blitt undertrykt så lenge, så jeg vet hvordan det er å ikke bli hørt, at verden overser deg og ikke ser undertrykkelsen.
Meva mener det er viktig at folk går ut av komfortsonen sin, og kjemper for alle mennesker.
– «Black lives Matter» bør ikke være kontroversielt. Det bør være noe alle tenker, fordi alle mennesker betyr noe.
Samtidig retter hun fokus på at det er viktig at man ikke kun setter pris på et par elementer ved en kultur, men helheten av den.
– Det går ikke an å bare like hip hop musikk, men ikke støtte rettighetene til de som er mørkhudet.
Kaari BakkenNaituli (22) og Justin Bert Olander (22)
– Jeg fikk ikke lov til å være med som skuespiller, fordi jeg var mørkere i huden.
Kaari gikk på folkehøgskole, da hun sist opplevde å bli diskriminert på grunn av hudfargen sin. Hun fikk ikke lov til å spille i et filmprosjekt der historien var satt til 1900-tallet.
– De mente at det ikke var samme innvandring i Norge på den tiden, og dermed måtte jeg heller jobbe med filming og redigering. Det var enda en som opplevde det samme, og vi følte oss ekskluderte.
For Kaari er det viktig å møte opp på demonstrasjonen for å poengtere at hun er et menneske med rettigheter.
Justin bor egentlig i California, men er nå på besøk hos kjæresten Kaari.
– Jeg besøkte en smykkebutikk med dyre varer og ble fotfulgt av to vakter hele besøket, noe de hvite besøkene ikke opplevde, sier han.
Justin var i California da han opplevde å bli mistenkeliggjort i en eksklusiv butikk. Situasjonen ble så ubehagelig at han til slutt følte han måtte gå.
– Det var ingen hyggelig oppmerksomhet. De ville holde et øye med meg, og slike situasjoner har jeg opplevd mange ganger. Ikke alle forstår dette scenarioet, fordi det som regel har med hudfarge å gjøre.
