Bak det sukkersøte navnet Jenny & Johnny skjuler Jenny Lewis og Jonathan Rice seg. To musikere med både fartstid, talent og en relativt grei suksess – som nå har blitt kjærester og bestemt seg for å jobbe sammen. Som Lydverkets elsk- eller hatpanel tidligere har diskutert er dette noe som kan slå begge veier; men i Jenny & Johnnys tilfelle er samarbeidet alt annet enn heldig. Både artistnavnet og den dølle og intetsigende albumtittelen I’m Having Fun Now var greie varslerom at dette ikke kom til å bli all verden, mens førstesingelen «Big Wave» tente et visst håp om at dette ikke nødvendigvis kom til å bli naiv og pregløs indiepop.
Desverre skulle resten av I’m Having Fun Now vise seg å være langt svakere enn den nevnte singelen. Jada, det er sikkert koselig for de to turtelduene å sitte hjemme og snekre sammen låter, og ut fra hipstermatic-bildet på coveret ser det ut som de to lever i en deilig, forelsket boble. Musikken er både hyggelig og søt og med lettspiselige melodier i bånn; men aller mest er den uinteressant, innadvendt og uhyre flatt, grøtete og kjedelig produsert.
Jenny Lewis fremstår dessuten som langt mindre interessant enn tidligere. Samarbeidsforholdene var tydeligvis mer kreativt stimulerende og prestasjonsfremmende i Rilo Kiley, og soloutgivelsene Rabbit Fur Coat og Acid Tongue tegnet et bilde av en artist som både var yndigere og med mer snert som låtskriver.
Et par fine øyeblikk er det heldigvis å spore på I’m Having Fun Now. Låtene med et visst tempo og ikke fullt så ullent lydbilde som majoriteten av låtene er behagelige og innimellom nærmest fengende – men teksten på åpningslåta «Scissor Runner», som omhandler hvor håpløst forelsket disse to er, sier det meste; dette er musikk Jenny & Johnny først og fremst må ha laget for sin egen del.
