Susanne Sundfør fikk det ærefulle oppdraget å avslutte årets Øya-festival. Jeg tror vi kan konkludere med at booking-gjengen fant riktig kvinne for jobben.
Settet åpner med «Darlings». Ganske nakent, med synth, bass, Sundførs stemme, og noen helt fabelaktige harmonier. Den betydelig tyngre «It’s all gone tomorrow» følger. Begge er like velkomne. Etter åpningen følger de musikalske godbitene som perler på en snor, i en konsert der man virkelig må anstrenge seg for å finne nedturene.
«Trust Me» får fulle, voksne menn til å hysje på hverandre. «Fade away» får gressbakken til å danse. Minieposet «The Brothel» får alle til å holde kjeft, før den går over i en prima utgave av «Delirious».
Sundfør er i det hele tatt en låtskriver, musiker, sanger og formidler av et nærmest enestående kaliber. Det kan egentlig ikke gjentas nok ganger. Hun er en av landets store popmusikalske skatter, og kveldens konsert er intet unntak. Den autoriteten hun utstråler som frontfigur og bandleder er sjelden vare her til lands.
Hun veksler elegant og uanstrekt mellom høy dansbarfaktor (komplett med insinuerende hoftebevegelser) og hudløs, hjerteskjærende følsomhet. Gjerne i en og samme låt. Alt føles like naturlig, og alt gjennomføres med stor overbevisning.
Etter snaue halvannen time takker en bokstavelig talt hoppende glad Sundfør for seg. Øya er over for i år. De sparte det beste til slutt.
Eli van der Eynden
