Utenfor en liten hytte, midt mellom Hvaler sine fjorder og svingete oppoverbakker, står Even på trammen. Tilsynelatende er han en helt vanlig syttenåring fra Østfold.
Innenfor de gule veggene lever han derimot ikke slik de fleste av oss lever i året 2022.
Her bor han uten muligheten til å scrolle, sveipe, vippse eller mapse. Even Brynildsen er halvveis i vgs-løpet, han går musikklinja og spiller helst både gitar og fiolin. På fritida er han ikke på Tiktok, han slider ikke inn i DMs, og han sender ikke meningsløse bilder av sitt eget fjes.
Det startet med at Even ikke holdt mobilen sin hel i mer enn noen uker. Han knuste skjermen. Han glemte å lade den før han dro steder. Så knuste han kanskje enda en mobil. Og så enda en. Til slutt fikk det holde, tenkte han og tok imot en simpel Nokia-telefon fra ei venninne.
Plutselig hadde Even gått «off-grid». Han skrudde av. Kuttet forbindelsen.
Den nye mobilen hadde knapper. Ikke touch. Nokiatelefonen hadde ikke internett, eller muligheten til å gjøre noe annet enn å ringe og sende meldinger. Og spille «Snake», naturligvis.
I begynnelsen fortsatte Evens venner å kontakte ham via sosiale medier. Men de fikk ikke svar. Ofte får Even høre at han må dra frem mobilen og demonstrere hva det er han bruker til å lage avtaler. For de fleste på hans alder er den lille, svarte Nokiaen uten kamera eller touch-skjerm uvanlig.
– Mange tenker at det er en gammel telefon, men det er det ikke. Den ble laga i 2018, så den er jo nyere enn mange smarttelefoner!
– Mursteinsmobil er et passende ord
Omringet av gitarer setter Even på kaffetrakteren. Han fyrer i peisen. Natten før har han ikke ligget våken i timesvis og latt seg rive med av fargerike blink, små sangklipp, lysende tekst og den evigvarende strømmen av nye inntrykk. Even har sovet.
Kaffe drikker han uansett, og mellom flere kopper reflekterer 17-åringen rundt valget sitt om å være minst mulig pålogga. Hytta har ikke internett, og koronatiltakene gjorde det vanskelig å oppholde seg på hytta, hvor Even bor for seg selv. Derfor var han mye hjemme hos mamma for å følge med på den digitale undervisninga. Likevel er det fremdeles ikke det digitale universet han trekkes mot.
Even finner roen under en klar stjernehimmel og kjøkkenets blåmalte trevegger. Han blar i gamle tegneserier fra 1980, og ikke overraskende ligger også en Nietzsche-bok strategisk plassert på stuebordet. Mesteparten av dagene går dessuten med til å øve – det er tross alt musiker han vil bli. Midt mellom stua og kjøkkenet står et notestativ. Aller helst spiller han jazz.
Huset har han pusset opp med faren sin. I nesten ett år har dette vært Evens eget lille hjem. Her kan han invitere venner over, de kan jamme sammen, de kan snakke sammen, og de kan la være å stirre inn i 16:9-skjermer. Sammen.
– Jeg synes mursteinsmobil er et passende ord, sier Even om tastetelefonen.
Jazz-spiren plasserer seg selv som en del av nåtiden. Eller? Etter litt betenkningstid kommer han frem til at det kanskje kunne vært noe, det å leve i en annen tid. Det var mindre mas, de gamle tegneseriene hadde ikke like mye tekst og skrikende farger på forsida. De var enklere, roligere – behagelige.
«Hva betyr fomo»?
Even ønsker seg ikke førerkort til 18-årsdagen. Han tar heller bussen hver dag. Her kan han lese noter eller kikke ut over fjorden. I bussetet oppdaterer han seg ikke på nyhetene, han sjekker ikke snapmap. Han bare er.
17-åringen bryr seg ikke så mye om han går glipp av ting, det tenker han ikke noe på, sier han. Han liker å være alene. I fred. I det gule huset. «Hva betyr fomo?» spør han.
Overfladisk kontakt over SoMe synes Even er unødvendig.
– Det gir meg ingenting, mener han.
Vennene til Even ringer han hvis de vet det skjer noe han bør være med på. Han har funnet sin kjerne, en liten vennekrets – Even stoler på at de tar han med på ting. Og, han liker å bruke tiden sin sammen med dem. Venner utenfor denne kretsen holder han ikke kontakt med.
– Jeg ville egentlig ikke kalt det å være sosial når man er på SoMe. Det betyr jo veldig mye mer å ha en samtale «face to face», se hverandre i øya.
Even har også lagt merke til at det ikke er like vanskelig å konsentrere seg nå som før. Han sitter lenger med gitarklimpring uten å la seg distrahere. I det lille, gule huset i utkanten av sommerparadiset møter gamleskoleren få forstyrrelser. Internett har han heller ikke – hva skal han da med en touchtelefon?
– Jeg får mer ut av å møte og snakke med folk.
Går hele verden videre uten meg?
Boligblokkene står tett, og dørklokka til tredje etasje ringer. Opp steintrappene, i stua bak en gang, sitter Celine Bergum (24) fra Hamar.
Etter en tidligvakt på Kaffebrenneriet fyrer hun i peisen og setter på en kopp te. I bakgrunnen snurrer en vinylplate. Før hun flyttet til Oslo, levde Celine i over halvannet år med tastetelefon av typen Nokia.
For 24-åringen var det å gå glipp av ting den største utfordringen ved å logge helt av. Den såkalte fomoen (fear of missing out). Hun var ikke så glad i sosiale medier. De andre virket så opptatt av det hele tiden. Likevel var det vanskelig å tørre å gi slipp. Hvordan skulle hun få med seg alt som skjedde uten å være tilgjengelig hele tiden?
– Det er lett å tenke at hele verden kommer til å gå videre uten deg.
Plutselig trengte hun ikke å vurdere det lenger. Vennegjengen hennes gikk inn for å være to uker uten smarttelefon og SoMe. Sammen skaffet de hver sin Nokia med taster av plastikk. Tanken var at det var mindre skummelt å logge av dersom de var flere.
I to uker skulle vennegjengen ikke bruke noen form for sosiale medier eller internett. Ikke Netflix, ikke Spotify, ikke tv.
– Det var veldig deilig når vi var sosiale sammen, fordi ingen skulle sjekke mobilen, ingen skulle noe som helst annet.
Uten muligheten til å forhøre seg fem minutter før i en gruppechat, ble gjengen nødt til å stole på at de andre møtte opp til de sosiale kveldene de arrangerte. Etter de to ukene falt de fleste fra og gikk tilbake til smarttelefon. For Celine ble derimot to uker med mursteinsmobil fort til nærmere to år.
Romskip i stua
Celine føler at ting ikke står stille lenger. Aldri. Hele tiden skal det fylles på med stimuli. Hjernen bombarderes av lys, inntrykk, lyd, tekst, bilder. Innimellom synes hun det ser ut som et romskip har landa i stua hos folk, når de sitter og ser en helt vanlig film.
Hamarsingen tror vi trenger et lite pusterom, muligheten til å tenke og reflektere over følelser og situasjoner. Ved å være tilgjengelig og konstant pålogga tror 24-åringen man mister denne tiden. For henne er det skremmende at dette er noe de fleste av oss gir slipp på ved å bruke sosiale medier.
– Jeg tror det er viktig å kjenne litt på verden, å vente på bussen i ti minutter uten å gjøre noe annet, bare stå der, tenke, dagdrømme litt.
24-åringen tenker det fort blir vanskelig i Oslo med en dum telefon. Tilgangen på en smarttelefon gjør det enklere å navigere, kjøpe bussbillett, stemple seg inn og ut av jobb, og kanskje være student. Celine skaffet seg derfor touchtelefon da hun flyttet i høst.
En dum telefons erfaringer
Selv om Oslo-boeren nå opererer med en iPhone, har hun tatt med seg erfaringene hun fikk av å bruke Nokiaen. Hun går ikke alltid rundt med mobilen i lomma, og Snapchat sjekker hun kun rundt en gang i uka.
Med en smarttelefon er det likevel vanskeligere å motstå fristelsen som oppstår når alle appene plutselig er tilgjengelige igjen.
– Jeg prøver å bruke den smart, men jeg er jo ikke noe «superhuman». Selvfølgelig bruker jeg telefonen mye mer nå enn når jeg hadde dum telefon.
Celine tror det er viktig å være bevisst de tingene man gjør på telefonen, å prøve å ikke bli dratt med ned i de negative sidene. Nå sitter hun ikke lenger i stillhet og venter på bussen. Hun sjekker mail, sender sjefen en melding, ringer kjæresten om middag, og skriver handlelapp.
– Jeg tror ikke det er noe bra for huet, jeg tror man trenger ti minutter i bare stillhet.
Selvvalgt tid
Mehri Agai er psykolog og doktorgradskandidat i medievitenskap ved UiB. Agai forsker blant annet på ungdom som velger frakobling i den digitale hverdagen. Ungdom som kobler av føler seg ofte mer til stede i øyeblikkene, forteller hun.
Terje Rudi, UiB
Ved å være frakoblet finner man enklere ut hva man faktisk har lyst til å gjøre.
– Alle er ikke kreative. Noen oppdager at de vil ligge på sofaen, spise popcorn og se Netflix, sier Mehri.
Det viktigste med å logge av er for mange å ta tilbake tiden sin, og gjøre det man vil med den, forteller hun. Ofte kan sosiale medier føles ut som det motsatte: Du «waster» tiden din, sier Agai.
Den kontinuerlige strømmen av små, korte klipp gjør også at konsentrasjonen vår svekkes, tror forskeren.
– TikTok er kroneksempelet på dette! Der er det klipp på bare noen få sekunder, før neste inntrykk kommer, da kan den ikke-digitale verden fort føles litt treig.
Det kan være en utfordring å legge fra seg mobilen til fordel for en samtale som tar litt tid, eller for å lese en bok, men konsentrasjonen kommer raskt tilbake igjen, forteller Agai.
Body to body
Det er forskjell på å være sosial over skjerm og å møtes. I den digitale verden blir oppmerksomheten din delt fordi du har så mange plattformer der du følger så mange ulike mennesker. Selv om du er der i øyeblikkene er det likevel ikke helt ekte, sier Mehri.
– Du er gjerne flere steder samtidig når ting skjer digitalt, fordi plutselig har du 15 snaps du skal sjekke, samtidig som varslingene fra Instagram og TikTok popper opp. Du er der, men så er du der ikke likevel.
– Med fysisk kontakt, eller ikke-digitale møter, får man ikke de samme distraksjonene.
I fysiske møter med andre får man hele vesenet, og et annet kroppspråk – i psykologien kaller vi det body-to-body-kontakt forteller Mehri.
– Dette mister mennesker dersom det sosiale skjer over skjerm.
Den digitale dietten
Mehri Agai tror ikke vi blir kvitt skjerm i fremtiden. Hun mener derfor det er viktig å balansere det hun kaller for den digitale dietten.
Ifølge henne kan vi skreddersy vår egen digitale diett, og man trenger ikke velge mellom å være helt frakoblet eller konstant tilgjengelig.
Hennes beste tips for å koble mer av, og samtidig bruke telefonen til alle de praktiske tingene samfunnet har digitalisert, er:
– Ikke gå for hardt ut, og finn små strategier som funker for deg. For eksempel kan man ha på ikke-forstyrr på natten, og la være å svare på en melding med en gang den kommer. Du trenger ikke alltid gjøre deg tilgjengelig, avslutter hun.
Den udødelige Nokia
Både Even og Celine forteller at de setter pris på stillheten og pauserommene tastetelefonene har gitt dem. Selv om Celine ikke lenger venter i stillhet på bussen, er hun mer bevisst valgene hun tar i den digitale verden.
Even avslutter det hele med å gjøre myten om Nokiaen sann:
En dag før jul finner han ikke mobilen sin. Han endevender stua, kjøkkenet og soverommet, men i fem dager savner han mursteinsmobilen.
– Jeg lette som et uvær!
Til slutt dukker den opp ute ved verandaen. Der, under isen, ligger telefonen som Even mener beskrives som udødelig. Den er ikke strømtom. Den er ikke død. Tastetelefonen lever i beste velgående.
Oppdatering, 22. mars kl. 16.10: Ved en feil ble Evens etternavn slettet i saken. Det er nå gjenopprettet.
LES MER:
