Bygdin, Blå, Øyafestivalen
Fra bygda til Berlin og nesten tilbake. Halvparten av 120 Days driver og lærer seg house.
Et støyteppe trekkes opp av laptopene og reiser seg mot publikum. Idét teppet har blitt passe tjukt nok, faller det og det første frislippet i form av hoppende house flyter mot oss.
Altså har de timinga i orden, Arne Støy og Kjetil Ovesen. De to som ble lei av å ikke få ut nok musikk via 120 Days, og som tok maskinene i egne hender. Dermed ble instrumentalprosjektet Bygdin til, med bandnavn og låttitler henta fra Norgeskartet. Og med et uttalt mål om å få oss til å danse – tydelig inspirert av andre norske sjanger-suksesser som Diskjokke og Lindstrøm.
Denne seine kvelden på Blå, på den spekka «opptakt»-dagen av Øyafestivalen har allerede noe av publikum rent ut av lokalene idet de to går på scena rundt midnatt, og det skal vise seg at Bygdin ikke klarer å holde de gjenværende helt i ånde til siste slutt, heller.
God timing. Rett nok har de timinga, med en bygg opp-, slipp fri-, legg ned-struktur som alltid funker på klubbgulv. De har også fine kontraster, med støy versus flyt som den fineste. Finalen, med lag av bråk i klang, som legger seg over hovedrytmen av hard house, faller ut i et snøras av hvit støy, og viser oss hva Bygdin har potensiale til å bli.
Introvert. Men det store hinderet er mangelen på liv bak skjermene. Et større uttrykt ønske om å kommunisere med hverandre, og ikke minst, med publikum, ville smurt oss bedre. Energien deres ser ut til å butte litt. Når de har gått opp ruta flere ganger, vil den sikkert flyte bedre og nå flere i publikum. At noen valgte å gå før Bygdins 40 minutter var over kan selvsagt også ha noe å gjøre med siste trikken hjem.
Siri Narverud Moen
