Som frontmann i det britiske hardcorebandet Gallows var Frank Carter sterkt medvirkende i et av forrige tiårs sterkeste album. Grey Britain (2009) var et rasende oppgjør med politiske og sosiale realiteter i hjemlandet, ispedd kledelige doser selvforakt og generell aggresjon. To år seinere hadde han gått lei, og med den kortlivede duoen Pure Love tok han eksplisitt avstand fra alt mørket – «I’m so sick of singing about hate/ it’s never gonna make a change» – med varierende hell.
På tredje forsøk, med trioen The Rattlesnakes i ryggen, har 32-åringen atter funnet tilbake til en god porsjon av fortidens agg – til tross for en vending mot melodiøsitet og klassisk rock. Den selvtitulerte platen som kom i fjor har sine kvaliteter (og mangler andre), men det er først og fremst live disse låtene har en sjanse til å fremstå relevante og potensielt livsendrende.
I denne sjangeren kommer du et godt stykke med energi alene, et faktum den for anledningen blomsterkledde Carter utmerket godt vet å vende til sin og bandets fordel. På Slottsfjells Baglerscene kaster han seg på sedvanlig vis ut til publikum under tredjelåten «Juggernaut», et av konsertens klare høydepunkter. Før påfølgende «Jackals» dirigerer han en diger circle pit som fungerer mot alle naturlover. Det er en fryd å se hvor mye han får ut av et glissent og ettermiddagsdøsig publikum. Nevnes må også sludgy «The Devil Inside», som viser at bandet godt kan utforske andre retninger innen den harde rocken.
Rent musikalsk sitter det imidlertid ikke helt. Tross iherdig innsats fra gitarist Dean Richardson, bassist Thomas Mitchener og trommis Gareth Grover låter det tidvis direkte spinkelt, og de første minuttene skjemmes i tillegg av et lydbilde som drukner i trommer. Så har du låtmaterialet: «Beautiful Death» er en seig postgrønsj-ballade som vil lite og bremser konsertens flyt, mens ferske «Snake Eyes» minner om Arctic Monkeys på en helt ålreit dag.
Avslutningsvis lokker Carter publikum med på allsang under den megetsigende titulerte «I Hate You» – en pussig oppløftende finale, budskapet tatt i betrakning. Men som lytter tåler jeg enda hardere knyttnever i trynet fra denne gjengen.
Marius Asp
