Jesse Jones: Bylarm, John Dee
Rett opp og ned er ikke nødvendigvis en god ting.
La det være sagt, først som sist: Norsk rap trenger Jesse Jones. Han er av typen man enten oppfatter som et språkfattig fjols, flaska opp på gangsteroide floskler og ensidig kosthold, eller en kjeltring med hjerte av gull, som dekker inn verbale mangler med et utsøkt øre for ekte situasjoner og brutalt gatespråk.
Joda, han er en urimelig rimsmed (få andre klarer å matche «teksten» med «festen» på et like briljant vis). Og han befinner seg generelt et stykke unna hva mer raffinerte rappere ønsker å oppnå rent språklig. For JJ fortoner den lyriske gjerningen seg mest av alt som en livbøye i en grå og kriminiminiminell hverdag, og når han treffer – ikke sjeldent, det skal sies – tilfører den slappe og avstumpede avleveringen hans budskapet et ekstra hint av determinisme og reell fare.
Problemet oppstår når Jesse skal gjøre dette live. Mannen har det motsatte av scenetekke; han fremstår seg snare som en slags Rain Man-figur i norsk hiphop, ute av stand til å freestyle, bevege seg naturlig eller i det hele tatt reflektere over hvorfor han befinner seg på John Dee-scenen denne kvelden. Fra tid til annen drar han på seg hetta, helt umotivert, og det gjør det vanskelig å ta ham på alvor når han snakker om kilopriser og politiknerting.
Da hjelper det lite at Tommy Tee og Lars Vaular bidrar (førstnevnte gjennom hele seansen) , eller at han allerede har to nasjonale hiphop-klassikere i beltet («For rett pris» og «Først og fremst»). Skyt hvem du vil, Jesse, men først og fremst bør du nok rette aggresjonen mot ditt eget oppsyn. «A truly gifted kid» rimer udiskutabelt på «the last great thing you did».
Marius Asp
