Vet du ikke hvem Marmozets er? Her har du en kjapp (om enn noe kronglete) innføring: Utrykket til det familekjære bandet (vokalist Becca, gitarist Sam og trommis Josh er søsken, mens gitarist Jack og bassist Will er brødre) ligger nært både våre egne rockehelter i Blood Command, tenåringsyndlingene i Paramore. Samtidig som de deler de spastiske utbruddene til System of A Down. At de har en av de største trommetalentene akkurat nå i Josh kan jo også nevnes.
Tross bandets aggressive utbasonering kan storfamilien virkelig det å skrive melodiøse låter, som blandt annet er blitt spilt mye på P3 («Move Shake Hide» og «Why Do You Hate Me?»). Det er likevel et ganske sobert oppmøte foran Kastellscenen på toppen av slottsfjellet, noe bandet gir beint blanke i. -«Get up off your asses, lets have some fun» skriver Becca i det eksplosive «Move Shake Hide» åpner settet.
Publikum tør ikke annet enn å adlyde, og et par låter ut i konserten er antallet sjokkerte lyttere godt over femdoblet. For Marmozets viser en spilleglede og energi som får de fremmøtte til å le og klappe i vantro etter låtene. Frontkvinnen Becca beveger seg som en animert Mick Jagger samtidig som hun veksler sømløst mellom skrikende og melodiøs vokal, mens Josh nesten står mer enn han sitter det han hamrer besatte, men presise slag.
Bandets virkelige styrke ligger i hvordan de forvalter de ulike utrykkene gjennom det som fort kunne blitt kakafoni, uten at det virker kalkulert. Derfor låter spor som nevnte «Move Shake Hide», «Captivate You» og signaturlåten «Born Young And Free» om mulig både hardere, men også mer tilgjenelig live enn på plate.
-«Are you gonna watch Refused later? We want to be like them and come back to this beautiful place and play when we´re old», sier Becca med et hint av klassisk britisk ironi. Men jeg tror henne, jeg tror på Marmozets. Og jeg og store deler av publikum vet at vi har sett et ungt band (gjennomsnittsalderen er i skrivende stund 20år) rett før det virkelige gjennombruddet.
Tete Lidbom
