Yeasayer, Enga
Med New York-psykedeliaen kom solen endelig til Øya i dag.
Med det kritikerroste debutalbumet All Hour Cymbals som ammo inntok Brooklynbandet Yeasayer Øyas hovedscene i dag. Og selv om de har solgt langt mindre skiver enn bestekompisene i MGMT, var det stappfullt med folk foran scenen da de innledet en knapp time med psykedelisk festivaltripping. Idet Yeasayer gikk på scenen, tittet solen endelig fram, til bandets og publikums store glede.
I den psykedeliske rocken sin inkorporerer Yeasayer raust med elementer fra verdensmusikken, og i løpet av konserten bades vi i elementer fra afrobeat, dub og britisk folkemusikk («Wait For The Summer»). Bandet har mer eller mindre vært på en sammenhengende turnè siden tidlig i fjor, men virker ikke livstrette av den grunn. Tvert imot oser de av spillekåtskap og viser en enorm innlevelse i musikken. Og selv om Yeasayers musikk til tider er av det introverte slaget, henger Øyapublikummet smilende med i de skeive svingene.
Vi får servert nytt materiale fra bandet, og ingenting tyder på at kreativiteten har lidd under det massive turnépresset. Og Enga-publikummet blir med på ferden enten det dreier seg om nye låter, eller bandets kanskje mest kjente låt, «2080» – som får fart i festivalslitne dansebein. Noen danser, noen nyter konserten med lukkede øyne, og så godt som alle smiler seg gjennom den tilmålte tiden med et av de siste årenes mest spennende band. Sist Yeasayer var i Oslo, spilte de på John Dee. Med dagens konsert viste både band og publikum at forholdet nå er klart for å tas opp på et nytt, og større, nivå.
Kristin Winsents
