Med albumet Boy from the north og dets stillferdige, men store, låter har Monica Heldal i en alder av 23 gått fra å være lovende til å innfri store forventninger.
Country- og bluesrøttene hun dyrker gir et voksent uttrykk – som allerede har blitt belønnet med både Spellemann- og Bendiksen-pris.
Å omsette et relativt lavmælt uttrykk fra album- til festivalformat er derimot ikke alltid like enkelt. De tidlige «sitte i sola»-konsertene festivalsesongen byr på i sommerhalvåret klokker altfor ofte inn som en middels opplevelse – greie konserter som ikke forsvarer mer enn høyst en svak firer på terningen.
Faren for at Monica Heldal skal føye seg inn i rekken av konserter som er fine, men nokså pregløse, er absolutt til stede. Hun et langt fra en utpreget utadvendt frontfigur. Riktignok presenterer hun låtene og takker for oppmøtet, men utover det er skikkelsen på Slottsfjells største scene relativt beskjeden.
Der dagslyset ofte gjør andre i samme segment gjennomsiktige, viser Heldal at kombinasjonen solid materiale, et rutinert band og et utvilsomt stort talent både på låtskriver- og utøversiden er nok til at de 45 minuttene huskes som langt mer enn en avslappende opplevelse i sola, som tittet frem og drev bort regnet rett før vestlendingen entrer scenen.
Starten er riktignok litt treig. Stemmen til hovedpersonen, som gjennom hele konserten lyder svært bra, ligger litt langt bak i miksen, og Heldal når ikke helt gjennom. Fra andre låt endres derimot det. «Conman coming» utfolder seg, og greier å gripe tak i folkemengden foran Kongescenen.
De tre kvarterene konserten varer blir en myk og behagelig, men aldri kjedelig, opplevelse. Låtene beveger seg fra det rolige og hypnotiserende til utagerende gitarsoloer. Det hadde ikke gjort noe om hovedpersonen tok mer plass (festivalscenene krever nå en gang mer enn innendørs klubber), men samtidig er det modig å la musikken snakke for seg. Selv om seansen aldri blir magisk eller spektakulær, funker det svært bra – og møtet med en ung artist som verken ønsker eller trenger å skrike etter oppmerksomhet er befriende.
Trine Aandahl
