Keanes forrige album, Perfect Symmetry, hadde mye for seg – i alle fall den første halvdelen av platen, der den bleiknebbede patosen som har dominert bandets pianodominerte pop fikk hvile til fordel for en mer leken, dansbar og gøyal tapning av det glade åttitallet.
Bisart titulerte Strangeland, kvartettens fjerde fullengder, er et skuffende steg tilbake til gamle og sidrumpa takter. Sammenlignet med Coldplay – som Keane ser ut til å ha innfunnet seg med å bli veid og funnet for lette mot – og deres siste, ikke helt ulike album Mylo Xyloto, føles manøveren desperat fremfor smidig.
Platen starter for så vidt anstendig nok: ”You Are Young” og ”Silenced By The Night” er oppløftende lomme-anthems som kiler allsangmuskelen og i så måte oppfører seg akkurat slik de skal. Derfra og ut er det langt mellom de minneverdige låtene.
”Silenced By The Night”:
Elektroflørten ”Black Rain” er albumets eneste modige alibi, der det organiske og følelsesladde får krenge mot et monotont og hypnotisk bakteppe. Ellers låter det trygt, solid og forutsigbart. Ingenting står på spill i dette universet, enten Tom Chaplin & co. forsøker seg på de sedvanlige, duvende tårepersene (den ”Up Where We Belong”-parafraserende ”Watch How You Go” stikker seg ut som spesielt tam) eller skrur opp tempoet (”Day Will Come”, ”On The Road”).
Til tider kan det være en utfordring å sette terningkastet i en anmeldelse – seks nyanser er tross alt ikke all verden å boltre seg over. I tilfellet Strangeland er det velsignet enkelt: Dette er selve essensen av midt på treet – den musikalske ekvivalenten til et glass lunkent vann. Livet er for kort.
Marius Asp
