Sukk. Atter en gang står sommeren på dørterskelen, og for noen stakkarer gjør kanskje sommerflørtene også det. Hvorvidt dèt var motivasjonen for Stig Haugen da han skrev «Hologram» er høyst uvisst, men som vanlig er det dameproblematikken som er under lupen når Unge Ferrari disker opp ny musikk.
Til å begynne med må det påpekes at han her viser seg fra sin mest begredelige poetiske side. Denne teksten er skikkelig klein, eller «cringe» som man sier på engelsk, for eksempel når han synger «nå må du si noe baby, hallo, hallo. Du vil ikke se meg når jeg er «crazy», jeg er desperat».
Dårlig lyrikk kan gjøre stor skade, men ikke nok til å avfeie en låt alene, i det minste ikke denne gangen. Selve produksjonen er noe jeg har sansen for, med sine mange synther, forvrengte vokaler og den tilfredsstillende dype bassen som maler lydbildet. At Unge Ferrari er innom flere sangstiler underveis, både med litt knekk i stemmen samt falsett, er også med på å sprite opp «Hologram».
Men det kan bli for mye av det gode. I sangens andre drop kommer det inn en ny synth som er for dominerende og blir derfor litt rar. Og apropos rar: Avslutningen er noe som forvirret meg. Etter det nevnte synth-partiet, er låta på vei inn i det jeg først trodde var et ganske fint mellomspill. Derfor virker det veldig unaturlig at volumet senkes for å signalisere at enden er nær, som om én tredjedel av låta er klippet vekk.
Alt i alt er kanskje «Hologram» litt som kjærligheten Unge Ferrari synger om: Den har flere appellerende sider ved seg, men også sine skavanker.
Nicolay Woldsdal
P3 Christine i studio med Lido og Unge Ferrari:
https://youtu.be/Y5Uqnr4Guk8
