Dillinger Escape Plan, Quart
Et imponerende band kokte nesten bort på Odderøya. Men Dillinger Escape Plan har festivalens sterkeste infrastruktur.
Den ettermiddagsglisne idrettsplassen er et sørgelig syn. Det kan bli ensomt på Nordeuropas (visstnok) største scene når man skal fri til 250 kids i Mansontrøyer. Men Dillinger Escape Plan bør ikke ha problemer med å lede ungdommen inn i sitt kaotiske men superorganiserte helvete.
Vi trekkes mellom Grindcore og løpende jazz som ofte tangerer John Zorns Naked City anno 1989. Når de setter i gang de mest halsbrekkende øvelsene står vi der og måper, vantro og imponerte, men det er få som orker å gi noe særlig tilbake.
Til å begynne med virker DEP faktisk litt forvirrede i all sin hysteriske prakt, lydmannen rister på hodet og skrur alt opp til et helt usaklig nivå. Etter noen låter er også de hyperaktive gitaristene preget av oppholdet i Nordeuropas (Garantert) største bakeovn. Energinivået faller og vokalist Greg Puciatos mest helhjertede forsøk på publikumsfrieri skjer ved kasting av vann.
En tur i roligere materiale der gitarist Ben Weinman henter inn pianoet og legger noen fine, Mike Garson-aktige figurer gir bandet mulighet til å nullstille seg og bygge seg opp igjen.
Den imponerende versjonen av Aphex Twins «Come to Daddy» sier mye om Dillinger Escape Plans egenart, og budskapet «I Will Eat Your Soul» går hjem hos et publikum som venter på Mansons ondskapsfulle onelinere.
Av uforklarlige grunner velger DEP å droppe den slageren Black Bubblegum, som nok kunne kommunisert godt med det ikke motvillige men altfor varme publikumet, i stedet står Lurch og Sunshine the Werewolf igjen som høydepunkter.
Kom snart tilbake, gjerne i vinter.
Jacob Krogvold
