«Siden vi har litt space, kan ikke alle trekke litt bakover?», sier Fay Wildhagen fra scenen midtveis i konserten. Et uvanlig trekk som skal vise seg å gjøre underverker.
Kanskje er det for tidlig på kvelden. Kanskje er Wildhagen en booking som ikke treffer festivalens unge og festglade målgruppe. Eller: Skal man dømme etter promillenivået til tenåringene ved inngangen, kan det hende ikke alle klarte å karre seg opp den lange bakken mot scenen i tide.
Spesielt folksomt er det i alle fall ikke på golfbanen til Larvik Golfklubb, selv om sola stråler som om det var tørkesommeren 2018. Og som artisten selv kommenterer: «Dere er her kanskje for rap, men vi har… noe annet».
«Noe annet» er en solid rekke indie-folk-komposisjoner i tradisjonen til Arcade Fire og Bon Iver. Såre låter som ofte sklir ut i monumentale crescendoer og jams der Wildhagen virkelig får vist frem gitarferdighetene sine.
25-åringen brakdebuterte i 2015 med albumet «Snow», men måtte nesten legge musikerkarrieren på hylla da hun fikk senebetennelse i begge hendene.
I 2019 kan vi si at det i alle fall ikke er noen scenebetennelse å spore. Wildhagen er i sitt sedvanlige strålende og vimsete humør, og benytter den glisne sletta til å gjøre det utradisjonelle grepet å be folk trekke bakover, ikke fremover:
«Så får vi plass til å danse!» Med det setter hun i gang «Lionheart», kanskje hennes mest dansbare låt, med et allsang-refreng som snart ljomer som en alternativ «Seven Nation Army». Det hele topper seg når Fay selv hopper ned fra scenen og en aldri så liten dansering dannes rundt henne.
Det som i starten fort kunne minne om et besøk fra Den Kulturelle Skolesekken hos en utålmodig sjuendeklasse, har med Fays magiske sjarm blitt omgjort til noe intimt og inkluderende for de som tok sjansen.
Det hjelper også på stemningen at Fay byr såpass mye på seg selv (og familien) innimellom låtene: Her er det shout-out til tante, kjæreste og ikke minst en ellevill etterligning av hennes asiatiske bestefar som har hytte like ved festivalområdet.
Backing-bandet er kanskje aldri like entusiastiske som hovedpersonen selv, men gjør likevel en solid jobb med det storslagne lydbildet. Og idet konserten avsluttes med eksplosive «Fire on the mountain», har menneskemengden rukket å vokse seg større og det ropes etter mer.
Det er synd — vi som var her fra start har fått det vi kom for.
