For et drøyt år siden overrasket San Francisco-bandet Deafheaven (mange) med sitt blendende og ikke minst dur-klingende black metal-album, Sunbather. P3s anmelder Jørgen Hegstad ga albumet en soleklar sekser og mente at det pustet varme og liv inn i en metalsjanger som forakter begge deler. Nå på mandag kom nok et San Fransisco, Bay Area-band med en lignende erklæring av et album, Fallujah med The Flesh Prevails. Så om du skal utfordre dine musikalske smaksløker kun én gang i år, la det bli deres henrivende andrealbum.
På tross av at The Flesh Prevails i utgangspunktet er et teknisk dødsmetal-album, beslaglegger det lytterens oppmerksomhet med en audiovisuell (LP-omslaget er rålekkert) omfavnelse så varm, euforisk og fengslende at jeg personlig ikke kan komme på å ha blitt så til de grader blendet av et metalalbum siden nevnte Sunbather. Et album som forøvrig har langt mindre voldelige grunnsteiner enn Fallujahs siste.
Dødsmetal har helt siden starten – på midten av åttitallet – fremfor alt blitt assosiert med lavpannede og langhårede band som knuger ut brutale riff anført av groteske tekster om lemlestelse, innvoller og død – med et par usynlige appelsiner i håndflatene. Slik er nok stort sett oppfattelsen av sjangeren fortsatt, selv om flere (relativt) store band har tøyd sjangeren mot for eksempel syttitalls-prog (Opeth), symfonisk metal (Fleshgod Apocalypse) og ikke minst miljøbevist groovemetal (Gojira) for å nevne noen. Fellesnevneren for disse er at de bruker dødsmetalen primært som en katalysator for å tydeliggjøre deres særegne uttrykk – et av flere virkemidler Fallujah mestrer brilijant på The Flesh Prevails.
Åpningssporet «Starlit Path» setter premisset med tindrende gitartoner før resten av bandet kommer inn like voldsomt og høylytt som en rakettoppskytning i regi av NASA. Likevel fôres sporet med såpass mange himmelblå gitarlinjer at låta – som underveis fyker av gårde i lysets hastighet – ikke mister all kommunikasjon med jordkloden. Sjefsgitarist Scott Carstairs fargelegger faktisk hele albumet med soloer, melodiske drypp og atmosfæriske toner med referanser til alt fra fusion jazz (à la Meshuggas Fredrik Thordendal), klassisk hard rock og svevende postrock/postmetal. Måten han sømløst tilegner skivas mest bestialske spor en fornemmelse av genuint håp, gir lytteren et ualminnelig overskudd til å ta inn over seg den nådeløse helheten – spesielt på tittelsporet, «Carved from Stone» og singelen «Sapphire».
[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/154805232″ width=»100%» iframe=»true»]
Tospannet «Alone With You» og «Allure» byr også på pustepauser og benytter seg av vokalist Alex Hofmanns fascinasjon for ambient musikk. Førstnevnte er også en av flere låter hvor elektropop-artisten Roniit låner bort sin hulderske stemmeprakt og fungerer som en effektiv kontrast til Alex’ gutturale røst – noe som gjenspeiler seg i det nevnte omslaget. «Allure» derimot lener seg kun på instrumentene og kunne godt ha vært en del av katalogen til internettfenomenet og den genierklærte Cloudkicker. Lydbildet er krystallklart, men rikt nok til å gjengi både de tekniske detaljene og de voldsomme krumspringene som albumets kompakte 42 minutter er stappet med.
Ja visst er Fallujahs dødsmetal hardfør, men jeg tør påstå at bandet på trolsk vis løfter de stigmatiserte sjangerelementene til et høyere og mer solrikt sted – hvor hildringsfenomenet muligens er den beste sammenligningen jeg kan komme på – av de edruelige, vel og merke. Derfor er det nærmest ironisk at jeg har blitt såpass trollbundet av et album hvis tekstunivers (og tittel) handler eksplisitt om at du selv har ansvar for komme deg ut av fengslende situasjoner og sinnstemninger. Så før jeg lystrer Alex Hoffmanns befalinger om å ta kontroll over mitt eget kjød lar jeg meg fengsle av The Flesh Prevails en god stund til, for som Erik Bye sang det: «I hildringstimen er det godt å seile».
Tete Lidbom
