Hoida, hvor skal jeg begynne?
Tom Stræte Lagergren er artisten som så langt, ut ifra det jeg har sett, har sikret seg flest publikummere til Slottsfjells hovedscene, med forventingene om å bringe tropisk, euforisk musikkglede. Selv før Matoma har vist snurten av seg selv skal han forsikre seg om at vi har det fint, og proklamerer at «dette kommer til å ble helt vilt».
Med en hånd på knottene og den andre i lufta kommer hans lunkne remix av «Party On The West Coast» på, samtidig som han mimer til refrenget. Allerede her er det vanskelig å si hvem som digger Matoma mest; blodfansen, eller han selv. Det føles allerede som en gang for mange når han griper mikrofonen igjen. – Er dere klare for å danse, vi må kjøre på. Kom igjen! Og med én fade over til en annen låt starter det monumentale rotet som tydeligvis er en Matoma-konsert.
Låtene han skviser ut – for det meste ikke hans egne – får knapt puste før han bytter igjen, akkurat som han utrolig irriterende fyren på vorspielet som aldri klarer å bestemme seg for hva som skal spilles og «skipper» i tide og utide. Midt oppi dette kribler det stadig vekk i hånda etter å gripe mikrofonen for å be oss holde opp hendene, eller si at vi skal kjøre på hardt, eller gullfraser som denne: – Nå skal vi litt tilbake i tid (dette sier han forøvrig to ganger til i løpet av konserten).
Vi har fått kutt fra både «Turn Down For What», «I Don’t Fuck With You» og «Lean Back» og gudene vet hva annet når han nemlig setter på «Fresh Prince Of Bell Air» i noen sekunder, alt mens logoen hans og en tegnet silhuett av han pryder skjermene. Men det er knapt verdt å nevne det, fordi det er som om det aldri skjedde – så fort skjedde det. Heldigvis er vi visstnok helt «ville i nikkersen» – jippi.
Jeg sliter med å si det, men når jeg først er på en Matoma-konsert så vil jeg heller høre hans materiale og hvordan han kunne eller ikke kunne krydra det live. Det er nesten sinnsykt hvordan han grafser seg gjennom ikoniske hip-hop-kutt av Dr. Dre og The Notorious B.I.G. (fordi «vi måtte liksom kjøre litt old school assa»), og før du vet ordet av det tråkker han det ned i gjørma med noe dansepop-ræl. Dette kunne vært litt mer interessant om han prøvde å sette sitt preg på disse låtene, men det blir bare drøyt upersonlig i måten han pløyer gjennom x antall låter. Og herregud som han prater.
Hva er det er som gjør en Matoma-konsert unik? Hva er det han gjør som ikke alle andre DJer kan gjøre? Det føles nesten ikke som det burde vært lov å plastre seg selv som en merkevare parallelt med å spille langt mer av andre sin musikk enn sin egen slik han gjør, som Aviciis «Wake Me Up» og Swedish House Mafias «Don’t You Worry Child» – i bruddstykker, så klart. Det føles nesten som det ikke burde vært lov å ta æren for andres arbeid på den måten det føles som han gjør her, med slik verdiløs og umusikalsk formidling.
Han byr til og med på en fullstendig pregløs ny låt, men nåde om vi får høre mer enn ti sekunder av den. «The show must go on», tross alt, og dét i forrykende tempo. Han stopper heller aldri å jevnt og trutt gulpe opp kleine ting å si som «Slottsfjell, jeg håper jeg finner noen å danse med i kveld» til en moderne, søplete versjon av Whitney Houstons udødelige «Dance With Somebody» – og det mens kroppsspråket hans skriker «jeg eier verden».
Plutselig! Plutselig vår konserten et snev av verdi når han inviterer Becky Hill ut på scenen til å synge «False Alarm», men selv hun ser nå og da litt utilpass ut. Klokkereint synger hun, heldigvis Når det er over hopper han opp på miksebordet og trer på seg en, sukk, Matoma-kappe mens han lar «Old Thing Back» spille i bakgrunnen ubemannet. Han hopper ned, og på kommer en manager eller assistent eller hvem vet for å legge t-skjorter i labbene hans som han kaster til publikum. «Becky, come here!» beordrer han sin nå noe malplasserte sangmakker, for nå er det bildetid med publikum. Toppen av kransekaka, gitt.
Fra fyren som la karrierens grunnmur på en remix av musikk fra en legende, som ikke burde ha blitt tukla med, var dette virkelig helt som forventet. Om det er noen bragder å fiske fram her så er det tydelig at han kan mekke en spilleliste som gir folk danselyst, og gratulerer med det. Jeg er milevis fra å bli solgt, men det er supert for Matoma så mange andre ikke er det.
Dette vil jeg aldri utsette meg selv for igjen.
Nicolay Woldsdal
