– Vi e Wannskrækk, og vi mene det.
Med disse orda fra Prepple dro Wannskrækk i gang fredagens nostalgitrip på Marinen med klassikeren «Æ veit da faen æ». En snau time senere var det få som så noen vektige grunner til å sette spørsmålstegn ved den evigunge frontfigurens utsagn.
Det er drøyt 25 år siden Norges beste pønkband la om dialekta, skrudde ned tempoet, og ble et av Norges største rockeband. Det skulle man ikke ha trodd i kveld. For på tross av at gutta pusher 50 makter de fortsatt å presentere pønk med spilleglede og troverdighet, uten at det bikker over i det krampaktige/patetiske som enkelte andre gjenforente band i samme sjanger har erfaring med.
Det skal sies at det var en takknemlig oppgave Wannskrækk tok fatt på på Pstereo-festivalens åpningsdag. Med Nidelva i ryggen skua Prepple & co utover et særdeles positivt innstilt publikum. 45-åringene som gjenopplevde egen ungdomstid var godt representert, 18-åringene som endelig skulle få oppleve hjembyens egne pønklegender likeså. Sper du på med alle de rundt 30 som fikk store deler av undomstida si lydlagt av nypønkbølgen på midten av nittitallet ender du opp med en samla tilskuerskare som på forhånd har inngått en stilltiende avtale om å elske det de får se. Det er sagt og skrevet mye om musikkmiljøet i Trondheim de siste åra, men å være pønkband i byen er stort sett alltid en trivelig jobb.
En takknemlig oppgave er like fullt en oppgave som må gjøres, noe Wannskrækk tydelig tar konsekvensen av. Det er tett og tøft – det skulle strengt tatt bare mangle. Gutta har tross alt stått på scenen sammen i en mannsalder, og selv om Wannskrækk har masse gode låter kreves det ikke akkurat konservatorieutdannelse for å fremføre dem. Det kreves derimot guts og intensitet for å videreformidle denne typen musikk med tyngde, men når Prepple står i spissen skjønner man fort at det ikke er noen mangelvare.
Wannskrækk er, som kjent, ikke bare et band som la opp for et kvart århundre siden. De ble til DumDum Boys – en institusjon i norsk rock. Og fasiten som ligger trygt plassert i hånda gir Wannskrækk-konserter anno 2011 et ekstra lag. Hvor mye DumDum hører vi? Innledningsvis svært lite. Den streite rett-frem-pønken representert ved låter som «Inn te avhør» og «AG-3» hinter lite mot hitene bandet skulle lage noen år senere. Mot slutten av settet kommer derimot publikumsfavoritter som «Sover du» og «Trist historie», og avslører at popsensibiliteten var på plass allerede før DumDum Boys ble DumDum Boys.
I en setting som på Wannskrækk-konserten på Pstereo er det vanskelig å skille ut musikkopplevelsen fra totalopplevelsen. Nostalgitåka ligger litt for tjukk til at man klarer å skjelne grensene mellom de to på edruelig vis. Og det er helt greit. Bredt glisende publikummere er bredt glisende publikummere – uansett årsak. Wannskrækk ble introdusert som et avdanka band uten fremtid. Det er forsåvidt sant det, men det spiller liten rolle for konsertopplevelsen når fortida er så bra som den er.
Erlend Lånke Solbu
