Med «Tell A Lie» sto Farao, som egentlig heter Kari K. Jahnsen, for det mest spennende bidraget i Urørtfinalen for halvannet år siden. Til tross for at hun ikke gikk til topps, viste hun seg som en svært lovende artist, og i tiden frem mot debutalbumet hennes har både låter og konserter bygget opp under sterke forventninger.
Som så mange andre med store musikkdrømmer flyttet Jahnsen fra hjembygda Ulnes i Valdres til Liverpool og «Paul McCartney-skolen» LIPA for å satse på musikken. Det gikk ikke som planlagt; etter kort tid sluttet hun på skolen, angivelig fordi utdanningen var for fokusert på hvordan man skulle skape store hits og tjene penger på musikken. Jahnsen ville ikke følge formler, og valgte å flytte til London, og deretter Berlin, for å la musikken vokse frem.
De ti låtene på Till It’s All Forgotten viser tydelig at Farao ikke velger noen snarveier. Musikken er kompleks og tidvis tung å ta inn. Låtene holder seg langt unna tradisjonell struktur, og at du aldri vet hvor den vil bevege seg, gjør lytteropplevelsen spennende. Singelen «Hunter», med sin seige og gradvise oppbygning, er langt fra en typisk singel, men gjør desto sterkere inntrykk:
Faraos musikk har hatt utviklet seg mye siden Urørtfinale-bidraget «Tell A Lie». Den var nedstripppet og enkel, men også rytmisk. Dét elementet har hun tatt med videre, men nå preges musikken også av et bredt utvalg instrumenter i ivrig utfoldelse. Blåsere, sitar, marsjtrommer, orgel og synther spiller alle en rolle her. Jahnsen spiller de fleste av dem selv, og allerede fra det utagerende tittelsporet som åpner platen, sørger hun for å dra deg inn i sitt mangefasetterte univers.
Sammen med den glassklare, men ofte slentrende, vokalen som formidler tekster om destruktive relasjoner og mørke personlighetstrekk, skaper lydbildet en ofte foruroligende stemning. Grandiose «Warriors» og apokalyptiske «Silence» er musikalsk nordic noir, egnet til å gi deg frysninger langs ryggraden. «Anchor», «Fragments» og «Maze» med alle sine vokallag går mer i retning av det sakrale, mens kakafoniske «Are You Real?» gir albumet en leken avslutning.
Tune-Yards, Beirut, St. Vincent, Owen Pallett og Sufjan Stevens anno The Age Of Adz er alle referanser som kan si noe om hvor i kunstpop-universet Farao beveger seg. Allikevel er dette artist med sterk egenart. Det svært detaljrike debutalbumet viser at oppmerksomheten hun allerede har fått i både inn- og utland er høyst fortjent.
Trine Aandahl
