Av og til tenker jeg at Deerhoof er verdens beste band. Dette er gjerne en tanke som slår meg temmelig sent på kvelden, og gjerne når jeg hører en av kvartettens mest hysteriske glansnummer, som «The Perfect Me» og «+81» fra Friend Opportunity, «Six Holes On A Stick» fra Half Bird eller «Flower» fra Apple’O – men like ofte slår det meg at de sliter med å lage album som det går an å lytte gjennom flere ganger på rad uten å føle en vag trang til å sette på noe skikkelig ordinær gittarpop for å veie opp: Dette har jo aldri vært et band for den passive lytter. Mellom Satomi Matsuzakis japangelske vrøvle-tekster og Greg Sauniers visjonære, komplekse trommesignatur er det liten plass til å slappe av med en god bok, og det er da også når bandet er på sitt mer voldsomme at jeg virkelig elsker det.
De har altså allikevel slitt med å finne albumformen, og dette er fordi de veier opp sine oppstemte koko-øyeblikk med rolige, klimprende låter som sjelden funker – eller rene pop-fremstøt som de rett og slett ikke forstår hvordan man gjør (jfr. den noe mislykkede Offend Maggie (2008). Nå har det gått tre år siden siste album, den lengste pausen de har hatt mellom utgivelsene, og dette har gjort godt: på Deerhoof vs. Evil angriper de sin egen musikkstil fra en annen kant, og resultatet er det mest varierte, energiske, hørbare og gjennomførte så langt.
Singelen «Super Duper Rescue Heads» viser alt som er bra med dette bandet. Vakre, rare melodlinjer fremføres med Matsuzakis sedvanlig begrensede ordforråd, Greg Sauniers eksentriske trommeryggmarg og en grei dose pussige innfall (sagt på en annen måte: liker du ikke denne låten er det bare å stoppe å lese her). Det er flust av slike øyeblikk på Deerhoof vs. Evil, der det viktigste er dødsstilige «The Merry Barracks», der en slags dekonstruert hiphop-beat møter sekkepipesynth, brumlefuzz og tekstlinjen «hello, hello, hello/atomic bombs are going to explode/into you». Hello!
I tillegg forsøker de seg på nye stilarter – og lykkes: Mikis Theodorakis-coveren «Let’s Dance The Jet» kunne ha lydlagt The Vanishing Point eller Death Proof med sin motorbass og dramatiske synthlinje; «I Did Crimes For You» høres ut som en ekstremutgave av Moloko, og slentrende «C’Moon» kunne ha vært hentet fra Pavements Slanted And Enchanted dersom forholdene hadde ligget til rette. Deerhoof vs. Evil har rett og slett blitt et fattbart og perfekt dosert (32 min) eksentrisk pop-album som på mange måter har funnet formen – og dermed er et av verdens mest spennende popband rett opp i favorittsjiktet når vi skal lydlegge Vår-Norge. Hører dere, festivalbookere?
Jørgen Hegstad
