Caribou: Swim
[City Slang / Tuba]
Mangefasettert elektronikageni går dunklere til verks.
”Melody day, where have you gone?” spurte Dan Snaith på sitt forrige, fantastiske album under navnet Caribou; 2007-albumet Andorra – en plate der nettopp melodiene var i fokus, og der hans utpregede sekstitallspopfokus blant annet produserte ”Sandy”; dét årets fineste låt.
Dette skulle imidlertid ikke vise seg å være den endelige retningen Caribou skulle utvikles i. Ikke i seg selv et sjokk, siden han har vandret frem og tilbake på elektrokontinentet hele karrieren; fra den golde, ørkenaktige Up In Flames via klipp-og-lim-pregede Start Breaking My Heart til hiphop-orienterte The Milk Of Human Kindness. Likevel tror jeg det var flere enn meg som hadde håpet at han skulle hvile litt lenger på sekstitallspoppen; Andorra var virkelig en uvanlig vakker juvel, også til ham å være.
Med Swim har han gitt seg klubbscenen i vold, og dét har ført til hans mest strømlinjeformede album til nå. Det er derfor man av og til tar seg i å nynne på «Melody Day»-tekstlinjen og tenke «troll i ord». Gjestende folk og inspirasjoner fra band som Junior Boys, Hot Chip og andre dunkle, totusentalls-dansegulvsinnovatører er på mange måter gjennomgående for platen, noe som på sitt minst inspirerte avgir en eim av melodifattig, generisk hørt-det-før-het (som på ”Bowls” og ”Hannibal”) – og det blir tydelig at det ikke er her Snaith har sin styrke.
Førstesingel og åpningslåt ”Odessa”, derimot: svimmel bassgang, suggererende rytme og Snaiths The Notwist-aktige vokal gjør dette til en vinner, og det er der han er mer skjev enn steril (altså lengst unna den kalde Junior Boys-estetikken) at dette blir minneverdig. Det eksentriske avslutningssporet ”Jamelia” er albumbeste, og den varmen og sjarmen han og Born Ruffians-vokalist Luke Lalonde har her er det som savnes på albumets mindre vellykkede, flatstrukturerte stunder (som de overnevnte bunnpunktene).
Til tross for en beundringsverdig eksperimenterings- og utforskningsvilje fremstår allikevel Swim som et steg tilbake for Snaiths kreative låtsnekreri; albumet trekkes ned av noen hule, uttværede disconumre som andre likesinnede gjør bedre, og tilbake står Caribou-fansen en smule skuffet – et knippe gullåter til tross.
Jørgen Hegstad
[youtube aiSa7THgxrI]
