Biffy Clyro høres veldig ut som Biffy Clyro på sitt nye album. Noen vil kanskje mene at det er skuffende, men der et lignende band som Muse forvirrer mer enn de gleder med sin nye lydlek, pøser Biffy Clyro på med det de kan aller best. Det ga massiv suksess forrige gang de slapp plate.
Formelen er like enkel som den er vanskelig å gjennomføre: Å lage fengende popmelodier med gigantiske refreng, tunge gitarer, tjukk skotsk aksent, og litt instrumental lek blandet inn for å gjøre det hele interessant for band og fans. Som på forløperen Only Revolutions makter Biffy Clyro å skape mange magiske øyeblikk for lytteren.
Den vante stien inkluderer, som de to forrige gangene, svær og romslig produksjon av Gggarth (Rage Against The Machine, Gallows, Rise Against), og et svært proggete albumcover signert Storm Thorgerson, som ble legendarisk for sitt samarbeid med Pink Floyd.
Stien inneholder også start/stopp-triksene, de enormt allsangvennlige refrengene vi kjenner fra de mange radiosinglene fra forrige gang, og i denne omgang elementer som sekkepiper, strykeorkester, stepping og mariachi-inspirert musikk. Alt passer i Biffy Clyros lydbilde (med et mulig unntak av mariachiorkesteret), og intet er unødig forstyrrende for låt-strukturene.
Opposites har altså blitt et dobbelalbum på cd og vinyl, men klokker inn på 78 minutter og er dermed ikke større enn at alle låtene kan brennes på en cd-r. Grunnen til at bandet har valgt å slippe platen delt i to er at tematikken i låtene er plassert tilbakeskuende (The Sand At The Core Of Our Bones) og fremtidsrettet (The Land At The End Of Our Toes) på hver sin disk. Uten at jeg som lytter helt får tak i temaene. Litt kunstnerisk frihet må Biffy få ha. De lager jo popkulturell kunst, tross alt.
Sannheten er at jeg skrur musikken høyere og høyere i mitt svarte headset og får samtidig en ekstrem lyst til å synge med. Noe jeg ikke gjør, siden resten av NRK Hordaland ikke setter pris på den slags lykke. Men jeg har lyst. Ikke tvil på det. Biffy Clyro gjør det enkelt for lytteren å bli revet med, og mye av skottenes kraft ligger i de allsangvennlige refrengene. Oppostites inneholder fremtidige livefavoritter på rekke og rad. ”Little Hospitals”, ”Stingin’ Belle” og ”Modern Magic Formula” skriker etter et svett, gyngende og syngende publikum en fredagskveld.
Andre spesifikke høydepunkt:
- Hysjene midt i gitarøset i ”Black Chandelier” bryter opp og gleder ekstra i en ellers fin låt.
- Refrenget på ”Sounds Like Balloons” er så stort og svevende at det er intergalaktisk.
- Koret på ”Biblical” er så svært at det nesten er 30 Seconds To Mars, men ikke 30 Seconds To Mars likevel. Heldigvis.
- Strykerne på toppen av gitarene i ”The Thaw”. Herre.
Noen av sangene på Opposites blir nok litt like hverandre, men sånn er det når et band med så distinkt musikalsk identitet skal skrive 20 nye sanger for oss. Biffy Clyro har laget et dobbelalbum som er bedre enn de fleste andre moderne doble utgivelser jeg kommer på. Nyskapende? Nei. Hvorfor være nyskapende når du bare kan være enormt god på det du driver med til vanlig? En trygg investering enten du går for fystisk dobbelhet eller digital liste. Aldri tvil på en skotte. Stifinnere alle som en.
Totto Mjelde
