Music Maestro H. A. L. ruller i gang nok en utsøkt radioaften med ny temaserie om kultbandet The Velvet Underground. I kveld kl. 21.
Først litt norsk
Kveldens sending er stinn av kvalitetsmusikk. Først en norsk vinylsingel fra gruppa Wind, og det er mer norsk utover i sendinga fra Årabrot og Musth også.
Amerikanske Maria Taylor er ute med sitt femte album siden hun slutta i den herlige duoen Azure Ray. Plata er nesten tidløs og jeg spiller låta ”Matador”.
Fra elektropop til alternativ folk
Bak navnet Yacht skjuler Jona Bechtolt og Claire Evans fra Portland seg og låta ”Dystopia” er elektropop av det mer alternative slaget. Må høres! Høres må også bandet Dark, Dark, Dark fra Minneapolis. Åtte menn og kvinner spiller alternativ folk som er helt deres egen og jeg har med låta ”In your dreams”. Du får også høre The Dead Trees og fra Glagows stolthet, Mogwai, som kommer med ny EP, tar jeg med instrumentallåta ”Get to France”. Og det blir plass til litt til, for eksempel en låt med Captain Beefheart, før det blir temakveld.
Ny temaserie: The Velvet Underground
Thomas Felberg og jeg begynner en ny serie i kveldens sending. Det er ikke sikkert denne serien blir like lang som serien om David Bowie, men den blir lang. For det er endelig The Velvet Underground sin tur.
Vi foretar et dypdykk i gruppas og enkeltmedlemmenes utgivelser og produksjoner, i hovedsak de to låtskriverne Lou Reed og John Cale. De er pussig nok født med ei ukes mellomrom i mars 1942, Cale med gruvearbeiderfar og lærerinnemor i en liten by i Wales, mens Reed kommer fra borgerlig jødisk miljø på Long Island.
Lou Reed som sekstenåring
Vi spiller den første singelplata Lou Reed var med på da han sang med doo-wopgruppa The Jades i 1958 som sekstenåring, ”So blue”. Vi har også med et par eksempler på tidlig Lou Reed fra den tida han jobbet for plateselskapet Pickwick som huslåtskriver og produsent. Han hadde flyttet til New York i 1964 og møtte ganske snart John Cale i New Yorks avant garde musikkmiljø.
Unge Cale spilte bratsj
Cale viste tidlig et talent for å spille bratsj og hadde studert musikk i London før han flyttet til New York for å studere videre. Der begynte han å delta i musikkmiljøene rundt John Cage og La Monte Young. Både han og Reed spilte på innspillinger med La Monte Young og Tony Conrad sitt ”droneorkester”, Theatre Of Eternal Music aka The Dream Syndicate, og vi har med et eksempel.
I 1965 flytta Lou Reed inn i Cale sitt loftsstudio i Ludlow Street i Lower Manhattan og sammen med Reeds gamle venn, Sterling Morrison, begynte de så smått å spille inn for seg sjøl og vi spiller en tidlig versjon av ”Venus In Furs”.
The Velvet Underground blir til
Først het de The Warlocks, så The Spikes, før de besluttet at de ville hete The Velvet Underground etter tittelen på en bok om seksuelle subkulturer på 60-tallet. Det passet jo bra når temaet til Lou Reed allerede var om sado-masochisme i ”Venus in furs”. I 1965 kom også trommis Maureen Tucker med. Hun spilte som oftest tomtoms og med klubbe på basstromma liggende på gulvet.
Warhol viser interesse
Det er klart at ei sånn gruppe var interessant for popkunstneren Andy Warhol. Han hadde etablert et kunstkollektiv for film, litografi, performance, lysshow, osv. Han organiserte også et ”roadshow” som han kalte The Exploding Plastic Inevitable, hvor The Velvet Underground sto for musikken i 1966 og 1967.
Warhol var også gruppas manager og var medvirkende til at de fikk platekontrakt med Verve Records.
Det var også Warhols forslag at de skulle ha med sangerinnen Nico på den første plata som; det kunne gi den en mykere og mer publikumsvennlig stil. Nico het egentlig Christa Päffgen og kom fra Köln. Hun fikk som 17-åring tilbud fra Coco Chanel om å bli fast modell, men avslo. Etter modelloppdrag og reklamefilmer, ble hun med i filmer i Italia som 20-åring og hun prøvde seg også som popsangerinne for Stones-manager Andrew Loog Oldham på hans plateselskap Immediate.
Vi spiller en singel, ”I’m not saying” med Nico fra 1965.
I 1966 flytter hun til New York og blir fort en ”chanteuse”-frontfigur for Warhols Exploding Plastic Inevitable – med The Velvet Underground som backingband og Reed og Cale som låtskrivere.
Nico synger på tre av låtene på debutalbumet til The Velvet Underground, ”The Velvet Underground & Nico”, som ble spilt inn i 1966, men ikke utgitt før i mars 1967.
Brian Eno har sagt at ”det første albumet til The Velvet Underground solgte bare 10000 eksemplarer, men alle som kjøpte et eksemplar, starta et band” og vi begynner så smått å spille fra det i kveld, blant annet låtene ”All tomorrow’s parties”, ”Sunday morning”, ”Femme fatale” og ”Run run run”.
Og så fortsetter vi historia neste mandag!
Skrevet av Harald Are Lund og Andreas Falkenberg
