Det er mulig å tenke seg mer næringsvettuge valg enn å gi ut en låt som heter «September» akkurat idet verden utenfor endelig våkner til liv igjen etter et halvår i dvale. Men det er nettopp i skjæringspunktet mellom vårlig eufori og høstlig nostalgi Gabrielles nye låt utspiller seg.
I løpet av de seks årene som har gått siden elsk-eller-hat-gjennombruddet «Ring meg» har popstjernen fra Bergen vokst betraktelig – ikke minst som lyriker. «September» skildrer den kompliserte kjærligheten med et nesten eggumsk trøkk, der tekstlinjer som «om en måned eller to/ vil du treffe på hon/ du tror du vil ha/ hon stiller aldri noen krav/ spiller alltid på lag/ og hon lager mat» etablerer grunnlaget for skildringen av noe det er lett å tolke som en døende affære.
Thomas Eriksen bidrar med en klokkeren og glinsende produksjon som gradvis bretter ut vingespennet, komplett med tropiske drypp og et refreng som nok vil klore seg fast i en og annen hjernebark denne våren. Rent melodisk blir imidlertid «September» hakket for endimensjonal og gjenkjennelig til å vare helt inn i sommeren, og jeg tar meg i å savne et brudd som kunne røsket sangen ut av balanse.
«September»:
Det begynner i tillegg å bli problematisk mange låter i hitsfæren der det trykkes på de nøyaktige samme knappene – bokstavelig talt, kan det høres ut som. Gabrielle skal ikke lastes for dét, men hennes betydelige særpreg som artist og tekstforfatter skinner aller sterkest når musikken følger etter.
Marius Asp
