Hove må rydde i eget reir

P3s musikksjef Håkon Moslet oppsummerer Hovefestivalen

Håkon Moslet

P3s musikksjef Håkon Moslet oppsummerer Hovefestivalen.

Et festivalhjem for meg og deg

Med Hovefestivalen har Norge fått sitt Roskilde. Her vil vi være i årevis framover.

Kommentar, Håkon Moslet

Hovefestivalen natt til onsdag. En konsert i Teltet må avbrytes rått og brutalt på grunn av en arrrangørmessig barnesykdom. De har kjøpt inn gulvplater som ikke tåler festivalungdommens hoppende kåtskap. Men det som har skjedd i minuttene før er langt viktigere. For der stod vi. Med en øl. Midt i den norske sommernatten. Og hørte på The Ting Tings, engelske popstjerner anno 2008 som leverte på høyt internasjonalt nivå. Teltet var stappfullt.

Samme sted et døgn seinere. Denne gangen er teltet så fullt at man ikke får komme inn igjen hvis man går ut for å late vannet. På scenen står den svenske elektroduoen Familjen og pumper ut utadvendt dansemusikk så O.B. Wiik-duken duver og publikum hopper ekstatisk. Når Familjen er ferdig går vi og ser Dimmu Borgir flerre natten med tidenes største black metal-konsert på norsk jord. Og enda et døgn fram i tid er det Duffy og Lupe Fiasco som leverer henholdsvis soulpop og hip hop-konserter av beste, glossy slag mellom gran og furu. Det er så en gammal kyniker må banne lett oppgitt over hvor mange bra konserter det er mulig å pakke inn på en liten festivaluke.

Det er bare et sted i Skandinavia man tidligere har kunnet oppleve denne typen nattlig festivallykke inne på et og samme område, og det er på Roskilde, alle festivalers store mor og forbilde. Med Hove føles det virkelig som om Norge har fått sin ekvivalent. En festival som er mer en totalopplevelse, en følelse og en tilstand, enn en serie med konserter.

Hva er så Hove-følelsen? Jo, det er først og fremst musikalske høydepunkter innenfor hele spekteret av populærmusikalske uttrykk. Det er trasking gjennom et stemningsfullt skogholt mens Twin Peaks-kjenningen fyres av fra Amfi-scenen. Det er folk som spiller strandvolley til tonene av The Kooks. Det er moshpit-o-rama til tonene av ”Roots Bloody Roots”. Det er nydelig etiopisk kaffe hos Kaffefuglen og grovbrød-burger i handlegata. Det er stinkende halmballer og osende bangers til tre på natta i hip hop-baren. Det er et strøkent, velregissert showbiz-show med Lupe Fiasco og et hav av uregissert campingsøppel. Det er summingen av noen tusentalls festivalcampere som finner roen, kosen og minner for livet midt i det samme søppelberget, mens det lysner og en ny dag er i emning. Det er den nydelige festivalungdommen som elsker musikk, har alle porer åpne og fyller arenaene med sin hjertelige tilstedeværelse på nesten alle konserter. Det er smilende politimenn i lett passiar med smilende festivaldeltakere. Det er, som man pleier å si etter et par dager på Dyrskueplassen, fred på jord og ganske ok å leve.

Det er ikke det at Hove ikke har ting å jobbe med. Et meget sterkt program har et par åpenbare svakheter. Det ene er mangelen på gode headlinere. Etter at Jay-Z hadde beæret oss med sitt nærvær mandag, ble det litt for mange kvelder uten noen store, samlende fellesskapsopplevelser foran Hovescenen. Her står arrangørene overfor et dilemma. Enten må de sikre seg artister som fyller denne gigantiske perlen av en arena, eller så må de la være å bruke den. I år var det vel strengt tatt bare Shawn Carter som hadde sprengt kapasiteten i amfiet og som dermed virkelig trengte Hovescenen.

Den andre svakheten er festivalens lite gjennomtenkte forhold til norsk musikk. Du finner ikke en svensk storfestival som nøyer seg med én nasjonal headliner, og ellers lar svenske band være billig fyllstoff tidlig på dagen. Toffens drive har alltid vært og vil alltid være internasjonale booking-godbiter som han får til landet for første gang. Men noen i Hove-ledelsen burde ta tak i den norske musikken og gi den sin fortjente plass i festivalprogrammet. Det ville heve kvaliteten og relevansen til en festival som framstår som svært bevisst på de fleste andre områder. Og booking av norske artister er vitterlig også mer miljøvennlig

Miljøspørsmålet er som kjent svært langt framme i Hoves bevissthet og image. Med tanke på at festivalgründer Morten Sandberg tidligere var eksponent for vulgærkommersialisme og sponsorforsøpling av Quart-festivalen, er det gledelig at Hove bruker sin posisjon til å trekke et ungt publikum i riktig retning, til beste for felles framtid. Det forteller noe om at Hove har dratt lærdom av Øyafestivalens mangeårige miljølinje, at miljøsaken er 2000-tallets dominerende sak og at fokus på klimautslipp nå er en svært gangbar, kommersiell innpakning. Oppe i det hele er det en tanke ironisk at et av bildene som står sterkest igjen fra årets festival er søpla som flyter. Særlig på campingområdene og de nærliggende strøk har plastglass og ølbokser ligget som et teppe. Det å drikke seg full og gi faen er med andre ord fortsatt en av de viktigste motivasjonene for å dra på festival. Og friheten til å gi faen er selvsagt også en del av det å leve festivallivet. Samtidig er søpla et signal om at Hove må rydde i eget reir, og at de har en jobb å gjøre i forhold til selvjustis og holdningsendringer blant eget publikum.

I forlengelsen av dette bør fokus på foredling av festivalområdet være sentralt de nærmeste åra. Deler av området framstår nå som litt stygt. Vi har lest at vi skal på en idyll, men noen ganger er den litt vanskelig å få øye på. Behagelige og estetiske soner for avslapning mellom rock’n roll-kicksene savnes også.

Men denne kommentaren må selvsagt avslutte med et dypt bukk til festivalpublikummet. Der Quartfestivalen tilhørte sponsorene, media, og solbrillejålene, tilhører Hove ungdommen. Unge, sympatiske mennesker med festgiret i femte og et hjerte som banker for musikk. Det var vakkert å se dere svaiende i den lett kjølige sørlandsluften en hel uke. Jeg kan ikke vente til neste gang.

(Skroll nedover for å kommentere artikkelen.)