I går kveld, da jeg stod i kø utenfor John Dee for å komme inn på Owen Pallett, kom noen kolleger og jeg i snakk om Die Antwoord og min anmeldelse av bandets EP 5 tidligere denne uken. Det gikk ikke mange sekundene før den unge fyren foran oss blandet seg inn i samtalen: «De er jo så ekte som man kan bli innnen det uekte! De klarer å være noe de ikke er!». Slik fortsatte han stund, fjernøyd og entusiastisk ved tanken på dagens konsert på Klubben.
Denne vesle epistelen fra hverdagen illustrerer tydelig to ting: a) Den sørafrikanske trioen opererer innenfor et interessant skjæringspunkt mellom satire, kunst og populærmusikk, og b) de har på kort tid bygget seg opp en hengiven fanskare, boostet av bandets hyperaktive, søplete visuelle profil og polariserende flørt med de ekleste delene av den moderne musikkhistorien.
Det er uansett ingen tvil om at Die Antwoords fridykk langs bunnfallet av den gode smak tar seg best ut på en scene. Idet jeg ankommer teltet er den knøttlille sangeren Yo-Landi Vi$$er inne i en overraskende potent mikrofon-session, uten annet akkompagnement enn pumpende beats. Men så må vi jo innom dette helvetes ninja-maset, da.
«Enter The Ninja» låter også live som en Scooter formatert for hipstere, og denne gimmicken vikler seg som en rød og irriterende tråd gjennom seansen. Kapellmester Ninja har perfeksjonert rollen som breial bråkemaker til fingerspissende, men sammensuriet av sjangre som ikke har blitt det spor friskere siden 1991 og rorbuvennlige betraktninger om fitta til mor gjør det kjapt umulig å fjerne hermetegnene på adjektiver som «interessant», «morsomt» og «nyskapende». Lovende tilløp forekommer, ikke minst i en giftig versjon av «Fish Paste», men skyves altfor ofte til siden av hovepersonenes insisterende og etterhvert irriterende gjennomsiktige freak-positurer.
Vi trenger artister som forvalter de dårlige vibbene i verden; alt kan ikke være solskinn, indieskjegg og Jesus-sandaler, Og etterhvert bråvåkner et dovent publikum med en såpass hørbar entusiasme at Die Antwoords egenskaper som entertainere ikke kan bestrides. Bare synd at lyden de skaper låter så fattigslig.
Marius Asp
