I sommer lanserte Long Beach-rapperen debutalbumet i form av dobbeltdisken Summertime ’06. Tekstene er bundet i en dyp, eksistensialistisk feel, akkompagnert av strenge produksjoner fra blant annet Chicago-produsenten No I.D, mannen som ble en slags mentor for en viss Kanye West.
«I ain’t never ran from nothin’ but the police», rapper han i «Norf Norf». Flyten er hard, i likhet med scenepersonligheten til 22-åringen, som for øvrig var nært forbundet med kollektivet Odd Future en gang i tiden.
På Øyafestivalens siste dag er konserten hans satt til Sirkus-scenen. Han kjører en slags Steve Urkel-stil, hvit t-skjorte nedi buksa. Det strenge normcore-uttrykket myknes av konstante publikumsfrierier – «Have a good motherfucking time!» – inni mellom kutt som «Lift Me», «Fire» og «65 Hunnid». Og han holder det passe real når han durer på med acapella på sistnevnte spor.
Han er energisk over kantete, dommedagsaktige beats. Noe som selvfølgelig er fett. Men så forsøker Staples å piske opp stemningen blant litt mette festivalgjengere litt for ofte. Publikum, eller de som er nærmest scenen, er med på leken, oppfordret av «put your hands in the air»-mas.
Staples kler scenen, og det er bra kok når «Street Punks» og «Norf Norf» spilles. På siste låt går han ned fra scenen til publikummet under konsertens siste låt, beinharde «Blue Suede». Oppsummert: Showet blir litt monotont, Staples soser bort endel av tiden med unødvendig snakk, men det er likefullt et kult førsteinntrykk vi får av californieren som opptrer for første gang i Norge.
Ali Soufi
