Jeg må innrømme at jeg var temmelig skuffet da jeg fikk settlisten før konserten med den jeg mener står bak et av årets foreløpig beste album. Av en eller annen grunn spiller hun og hennes svært eksplosive kumpaner ikke Sometimes I Sit And Think, And Sometimes I Just Sit-høydepunktet «Aqua Profunda», noe som tidlig gjør denne anmelderen en smule irritert.
Det skulle vise seg at hun klarer seg utmerket godt uten. «Elevetor Operator» fungerer i aller høyeste grad som øyeåpner for et publikum som fra mitt ståsted befinner seg i det eldre sjiktet av festivaldemografien, og utover konsertens gang viser hun at tre mennesker er akkurat så mange som trengs for å få ut det beste av hennes fortellingsbaserte grunge. «This is a Sheryl Crow» cover, sier hun når hun spiller «Depreston» – et spark til alle (inkludert undertegnede) som har dratt paralleller mellom de to. Uansett er låten et dristig midtnummer, når klokka begynner farlig å tikke mot drekkatid i Tøyenparken. Hun klarer å beholde oppmerksomheten mest fordi hun er en gitarist av høy rang.
Gamle fans fikk også gjennombruddsingelen «Avant Gardener» og «History Eraser», men det er de nyeste låtene som spilles best. Kanskje fordi hun der i større grad lar energi snakke like høyt som tekstene. Derfor blir «Pedestrian At Best» og «Dead Fox» høydepunkter i et sett som holder nivået oppe også i de rolige partiene, og som burde gjøre at Courtney Barnett også blir den nye grungehelten også i Norge.
Dette er et år der Øyas rocksatsing kan oppleves som litt svakt, men denne bookingen demmer opp for fuzzmangelen. Barnett har i flere år vært ledende i å føre nittitallsrocken i nye, interessante retninger. Så også fra scenen denne onsdagen.
Jørgen Hegstad
Mer fra Øya
