Bob Hund: Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk
[Bob Hund/Indie Distribution]
Bob Hund våkner fra en åtteårsdvale med en vakker duft av fornyelse, selv om fornemmelsen blir noe mer emmen utover albumets gang.
Thomas Öberg fremstår fortsatt som den store, skånske totempælen, der han på umiskjennelig Bob Hundsk vrenger ut av seg tekstlinjer som ”dansmusik det inte går att dansa till” og ”världens bästa dåliga låt”. Forskjellen fra tidligere album er at den skarpe rocken de er elsket for; ”Danse Efter Min Pipa”, ”Nu Är Det Väl Revolution På Gång?”, «100 År» etc. her må vike for et mer elektronisk drevet fartøy. I tillegg er tempoet senket, og hundene er nå mer et duve- enn et pogeband.
Denne stilendringen er forfriskende og nødvendig, og man mistenker jo at bandet selv begynte å gå lei, de siste års bandprosjekt Bergman Rock og Sci-Fi Skane tatt i betraktning. I denne nye, pulserende forpakningen finner bandet ny inspirasjon, ihvertfall på albumets første halvdel. Her finner man juveler som ”Bli Aldrig Som Oss, Bli Värre!”, singelen ”Tinnitus I Hjärtat” og albumbeste, nydelige ”Blommor På Brinnande Fartyg”. Her har Öberg mye krutt på lager, og med samme vidd og snert som kan spores tilbake til ”min trampolin, nu är du mitt ända hopp”.
Nedturen starter egentlig med siste halvdel av den kjempedyre andresingelen ”Fantastiskt” og fortsetter sakte men sikkert nedover en spiral som ender i uttværing og likegyldighet både fra Bob Hund og lytterens side, og spesielt er de øyeblikkene der Öberg tror han er frontfigur i The Fall (”Lösenord: Stängdklubb”) traurige saker.
Alt i alt, dawg: Folkmusik… er det beste fra disse skåningene, sideprosjekt inkludert, siden Jag Rear Ut Min Själ – Allt Skal Bort (1998), og dét er ingen dårlig bedrift.
Jørgen Hegstad
