Selbu, februar 2016: Ved vindusbordet på Selbu-Baker’n sitter en gruppe gamle menn med kaffekoppene. Gamle idrettsmenn, understreker de, flere ganger. Ingen av dem har tatt av seg jakka, men de ser ikke ut til å ha dårlig tid.

– Har dere gjort dere noen tanker om hvorfor det er så mange selvmord i Selbu?

Det blir stille rundt bordet. Kanskje er det skrantende hørsel på enkelte.

– Men er det et godt sted å leve?

– Tja.

Så vil de snakke om idretten igjen. De peker på hverandre og skryter av hverandres idrettsprestasjoner.

En eldre dame på sparkstøting glir forbi, ellers er det folketomt og stille i Selbu sentrum en vanlig formiddag.

«Jeg har så mange tanker»

I dalsiden over sentrum ligger romslige eneboliger. Helt øverst, i skogkanten, bor Liv og Einar Hammerhaug. De hadde tre voksne barn, nå har de to. Tommy var 26 år gammel da han begikk selvmord i 2008.

– Han ringte sjøl til AMK-sentralen i Trondheim og bestilte ambulanse, sa at det var noen som hadde tatt livet av seg.

Stua er nyoppusset. Liv sitter i en knallgul stol med hunden på fanget. Som sønnen sin er hun en livlig person, en som har mange venner og har lett for å prate. Men under overflaten ligger sønnens historie. Hukommelse er gjerne knyttet til følelser, og Liv har ingen problemer med å huske detaljer fra den dagen sønnen hennes tok livet sitt.

– Han ville ikke at jeg skulle finne ham, og han visste at jeg skulle komme innom ham etter jobben. Så han sa ambulansen måtte forte seg.

– Fikk dere noen gang en forståelse av hvorfor han tok livet sitt?

– Han var jo manisk depressiv. Også syntes han at han hadde gjort dumme ting når han var manisk, som han ikke klarte å tilgi seg sjøl for. Jeg vet ikke. Vi kom nok aldri helt til bunns i det han sleit med.

Tommy var snekker. Han var kjent som en blid og utadvent fyr. Liv syntes det var lett å se det på ham når han var trist.

– Jeg pleide å spørre ham hvordan han hadde det. Da sa han ofte at det var så «tussig», alt sammen. «Jeg har så mange tanker, mamma», sa han, «det blir aldri stille oppe i hodet».

Tommy etterlot seg et langt brev. Liv har det liggende i en eske sammen med andre småting som minner henne om Tommy.

– I brevet skrev han at det skulle bli godt å bli kvitt alle tankene. At det skulle bli stille.

«Selbu – et lykkeland»

Rådhuset ligger midt i klyngen med hus som kalles «sentrumen». Rett innafor døra støter man på banneren der det står: I Selbu er det smart å bo og godt å leve.

Og, ja: «Selbu – et lykkeland», har vært kommunens slagord siden 1972.

– Det er et godt innarbeidet slagord, så det skal vi beholde. Men vi må vel være ærlige på at dette ikke er et lykkeland for alle.

Ordfører Ole Morten Balstad snur seg rundt på kontorstolen. Det var han selv som ville gå offentlig ut med selvmordsstatistikken. I løpet av de siste åtte årene har det nemlig vært nesten tre ganger så mange selvmord i Selbu som på landsbasis, fortalte kommunen til lokalradiostasjonen Nea Radio tidligere i vinter.

Ut ifra den nasjonale selvmordsstatistikken, så burde en liten kommune som Selbu med 4000 innbyggere ha rundt 0,4 selvmord i året i snitt – men i perioden 2008-2015 har Selbu i snitt hatt ett selvmord i året, opplyser kommunehelsetjenesten til P3 Dokumentar.

Hvert år begås rundt 530 selvmord i Norge, fordelt på rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn. Det er vanlig å anta at det er minst 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord, ifølge Folkehelseinstituttet.

Samtidig: De siste fem årene har i snitt 171 personer omkommet årlig i trafikkulykker.

► Les også: Tror 182 trafikkdødsfall er selvmord

Det toppet seg for noen år siden da Selbu opplevde tre selvmord på fire måneder. Enkelte beskriver situasjonen som en vond klump i bygda.

– Vi må være åpne om dette selv om det er ubehagelig. Det er bedre at vi sier det høyt selv enn at media eller noen andre finner det ut og kommer til oss og spør hvorfor vi ikke har sagt eller gjort noe, forklarer ordfører Ole Morten Balstad.

– Hva gjøres rent konkret for å forebygge flere selvmord?

– Kommunen gjør alt i sin makt. Sist uke var 23 kommuneansatte på selvmordsforebyggende kurs. Vi håper at åpenhet og fokus vil gjøre at de som trenger hjelp får det.

– Hva er det med Selbu?

– Dette har nok ikke noe med Selbu som bygd å gjøre, det tror jeg virkelig ikke. Bak hvert selvmord ligger det en historie som vi vet lite om.

Ordføreren har kjent statistikken på kroppen selv.

– Jeg har mista en kamerat til selvmord. Her i Selbu. Og det kom som et fullstendig sjokk.

Tradisjonell taushet

Nede på lensmansskontoret et steinkast unna, har de også kjent på det svarte suget etter et selvmord. I 1994 tok daværende lensmann livet av seg i kjelleren. Han var under etterforskning for pengejuks i mindre skala, da han ble funnet død av kollegaene. I ettertid fikk SEFO (Særskilt organ for etterforskning av politisaker, i 2005 erstattet av Spesialenheten for politisaker) kritikk for måten de hadde gått fram på, ved blant annet å ha uanmeldt razzia på lensmannskontoret.

Den gangen var det ikke tradisjon for å omtale selvmord, og tausheten kapslet hendelsen inn. Alle visste, men ingen skrev om det eller turte si noe offentlig.

I dag er det John Paulsby som er lennsmann. Han ser ingen grunn til at Selbu skal være spesielt hardt rammet av selvmord.

– Nå etter nyttår har vi sett nærmere på tilfellene de siste 8 åra, og ser ikke mange koblinger. Det har vært folk fra forskjellige miljøer og de har brukt ulike metoder.

– Kan det ha noe med tilgang på våpen å gjøre – Selbu er jo ei jaktbygd?

– Nei, det har vært brukt mange forskjellige metoder. Og i de tre tilfellene vi hadde i fjor, var ikke våpen brukt.

– Jeg har jo fått høre gjentatte ganger at Selbu er lite og gjennomsiktig. Kan bygdedyret spille inn?

– Det hadde vært rart. For det er mange bygder i fylket og her omkring som minner om Selbu, og man ser ingen lignende tendens der.

► Les også: Komikeren som valgte å dø

Den omtenksomme Hans Gisle

Tilbake oppe i den grå eneboligen, forteller Liv Hammerhaug om det som skjedde etter at Tommy tok livet av seg. Familien opplevde at ryktene spredde seg i et forunderlig raskt tempo. Allerede dagen etterpå fikk nevøen til Tommy spørsmål om hva slags våpen onkelen hadde brukt.

– Her nytter det ikke å skjule noen ting.

Hun opplevde også noe som har plaget henne i ettertid. En av hennes tidligere elever viste en uvanlig stor interesse for henne som etterlatt.

– Hans Gisle, het han. En veldig fin gutt. Han var den eneste av mine tidligere elever som spurte meg hvordan det gikk. Flere ganger spurte han om det. «Tenker du mye på Tommy?», spurte han.

Hans Gisle ville vite hvordan Liv taklet sorgen etter sønnen.

– I ettertid har jeg spurt meg selv: Hvorfor lurte han så veldig på hvordan det gikk med meg? Var det noe han ville forsikre seg om?

Et år etter at Tommy tok livet av seg, gikk Hans Gisle Bondahl opp i skogen og begikk selvmord på akkurat samme måte.

Han etterlot seg en mor, en far og tre søsken i fullstendig sjokk.

Familiens humorist

– Jeg kom hjem fra jobben og fant en lapp på kjøkkenbenken. Der det sto at han ikke var blant oss lenger.

Gunn Marit Bondahl klarer ikke snakke om det uten å begynne å gråte. Hun reiser seg fra sofaen på den gamle gården Hoem, der Hans Gisle og søsknene vokste opp, henter en kleenex fra kjøkkenbordet. Ved vinduet passerer hun et bilde av en gutt med smilehull og blondt, rotete hår.

En fotballgutt med senete, muskuløse armer.

– Noen av de fineste minnene med ham er fra når han satt og så på fotball. Og var det noen som gjorde et kult triks, så måtte han springe ut på tunet og lære seg det med en gang, da brydde han seg ikke om kampen lenger.

Etter ei stund på tunet kom Hans Gisle inn til mora og ba henne komme og se.

– Mestringsfølelsen lyste fra øynene hans.

Familien har vært igjennom alle de ulike stadiene av sorg. Sinne, depresjon, fornektelse… Det har nesten slitt dem i fillebiter.

– Hadde Hans Gisle visst hvor mye smerte han har påført oss, så tror jeg ikke han hadde gjort det han gjorde.

Ubehaget

Dagrun Aursjø vrir seg i stolen på kontoret sitt nede i Selbu sentrum. Hun synes det er vanskelig å snakke om jobben hun gjør, stikke seg fram.

– Vi kommer inn i alle slags typer hjem. Selvmord rammer blindt, det har ingenting med sosial status å gjøre. Og det er fryktelig vondt for de etterlatte. Det går inn på oss som jobber med det også.

Som psykiatrisk sykepleier og leder for Selbus psykososiale team, har Dagrun lang erfaring med selvmordstematikken i bygda. Teamet drar hjem til familier som har opplevd selvmord, hjelper til med det de kan.

– Har du en forklaring på hvorfor Selbu har hatt så mange selvmord?

– Nei, det har jeg ikke. Selbu har mye godt med seg. Her er det mange tilbud til fritidsaktiviteter, sport og idrett. Folk lever tett her, på godt og vondt.

– Er det noe felles ved de selvmordstilfellene du har vært borti?

– Ikke annet enn at det handler om fortvilelse alt sammen. Vi må huske på at selvmord ikke handler om et ønske om å dø, men om å slippe ut av den situasjonen man er i. Og det jeg er opptatt av å formidle da, er at man har et valg. Man kan oppsøke hjelp.

I Selbu skal det nå være lett å få noen å prate med. Til vanlig sitter Dagrun på det lille kontoret sitt ved kommunens helsehus, og tar i mot pasienter til samtale.

– Det skal være lav terskel for å komme hit. Både lege og helsestasjon kan henvise til meg hvis det er en selbygg som ønsker noen å snakke med.

Smalt ungdomsmiljø

Skoledagen er over. På et møterom på Rådhuset sitter seks ungdommer som tilsammen utgjør Selbus Ungdomsråd. Sekkene og vinterjakkene ligger i en haug ved døra.

– Ungdomsmiljøet her i Selbu er ganske stramt, sier Kristin Marstad (14).

– Det skal ikke mye til for å skille seg ut her, legger Ole Henrik Valli (16) til.

– Snakkes det om de som er litt annerledes?

– Ja, det har jeg nok opplevd at det snakkes om både frisyre og klesstil.

– Men det er jo også et godt samhold her, sier Eline Stene (16), som er lederen for Ungdomsrådet. Hun har begynt på videregående i Stjørdal, og har såvidt fått et utenforblikk på bygda hun har vokst opp i.

– Hva er det som er innafor da? Er det fest på lokalet og traktorkjøring?

Eline ler.

– Ja, det er nok en del av begge deler. En morgen var det traktorkø opp til ungdomsskolen. Og da har folk gjerne annlegg i traktoren også

– Grendehusfesting da? Er dere med på det?

– Nei, jeg er ikke konfirmert enda, sier Jon Bårdsgård (13), og fortsetter:

– Men jeg vil sikkert være med på det for å være sosial senere.

– Jeg vil ikke være med på det, sier Kristin.

► Les og hør P3-dokumentaren «Fjorten år og festklar»

– Hva tenker dere om at det har vært så mange selvmord her i bygda? Har dere noen forklaring på det?

Ingen sier noe.

– Har dere hørt om noen som har tatt livet av seg da?

Eline kremter og tar ordet.

– Jeg satt og snakka med venninna mi om det i går. Vi kom fra til at vi har hørt om seks stykker bare her i Selbu.

Kristin føyer til at den ene var broren til venninna hennes.

– Hun sendte meg ei melding en kveld og sa at det hadde skjedd noe, at hun ikke kom til å være så mye på skolen framover.

Det han ikke snakket om

Hans Gisle gikk aldri til fastlegen sin for å fortelle at han slet med noe, han ble aldri henvist noe sted. Det var heller ingen rundt ham som var bekymret for at klassens humørspreder skulle ta livet sitt. Det virket usannsynelig. I brevene han etterlot familien, fortalte han detaljert om hvorfor han hadde tatt livet av seg.

– Han forklarte det jo, men for oss var jo ikke dette gode grunner til å gjøre noe sånt. Mye av det var vi i familien allerede klar over, uten at vi koblet det til at han skulle kunne ønske å ta livet av seg. Det var jo vanlige ungdomsproblemer, slik vi så det …

Gunn Marit nøler. Hun vil ikke utlevere sønnen sin. Hun ønsker ikke å gjengi det han skrev i brevet av respekt for ham og hans private liv.

– Men jeg kan vel si så mye som at en kjærlighetssorg var inne i bildet her. Dét og et par andre knekk-opplevelser. Til sammen ble det for mye. Men det er jo klart: Ingen friske personer gjør jo det han gjorde. Han må ha vært deprimert, det sa psykologen vi snakket med også.

Hva er det egentlig med Selbu?

Gunn Marit og familien har ingenting å utsette på Selbu som bygd. De er tilflyttere, men opplevde å bli omfavnet og trøstet etter at Hans Gisle døde.

– Vi snakket om det her hjemme senest i går, jeg, mannen min og ungene våre: Hva er det med Selbu? Men situasjonen til Hans Gisle hadde ingenting med Selbu å gjøre, som vi kan skjønne. Likevel er det jo klart at vi også spør oss hva dette her er for noe. Det er veldig massivt for en så liten plass å oppleve så mange selvmord på kort tid.

Siden Hans Gisle tok livet av seg 22. april 2009, har det vært seks andre tilfeller. Både gamle og unge mennesker. Ingen klare fellesnevnere.

– Hver gang er det som om sorgen rippes opp i. Og på den videregående skolen der jeg jobber, er det mange av elevene som er berørt direkte. Det blir som en ond klump hvis man ikke snakker om det, så hvis jeg kan bidra til åpenhet ved å fortelle vår historie, så gjør jeg gjerne det.

Kommunens omsorg

– Vi skal ikke være redde for å spørre, det har vi lært, sier Dagrun Aursjø.

Hun har VIVAT-kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» friskt i minne.

– Taushet og skrinlegging vil bare forsterke problemet. I tidligere tider var man nok mer bekymret for å sette griller i hodet på pasientene ved å spørre om selvmord, legger hun til.

– Har du spurt noen om de har selvmordstanker nå de siste årene?

– Mange ganger. Det er mye bedre å spørre enn å ikke gjøre det. Og min erfaring er at folk svarer sant på det spørsmålet.

– Hva gjør du når noen svarer ja?

– «Hvor bekymret skal jeg være for deg», spør jeg da. «Har du konkrete planer?»

– Jeg slipper dem ikke.

Smitteeffekten?

– Jeg husker at Hans Gisle var veldig opprørt over det Tommy hadde gjort, sier Gunn Marit.

Vårsola stråler inn på tunet utenfor stuevinduet hennes. Snart sildrer det i takrennene, akkurat slik det gjorde den aprildagen Hans Gisle ble funnet i skogen.

– Hans Gisle var utrolig oppskjørtet over måten Tommy hadde gjort det på, at han hadde gjort det skånsomt for familien, tatt hensyn til hvem som skulle finne ham og hvordan. Men jeg trodde interessen hans skyldtes at han ikke hadde vært borti noe sånt før, at det var en slags morbid fascinasjon.

I ettertid skjønte familien at Hans Gisle hadde syslet med tankene på selvmord lenge, at han følte en slags forbindelse til Tommy. At Tommy hadde det litt sånn som ham selv.

– Og det er dét som er det verste å leve videre med for meg. Kunne jeg ha hindret ham? Burde jeg ha skjønt noe?

Hans Gisle skulle vært 27 år nå. Han skulle ha vært en del av familien, laget seg sitt eget voksenliv, kanskje opplevd å få en egen familie. Gunn Marit tenker en del på hvor tett forbundet man er med hverandre, i disse nære relasjonene.

– Den dagen han døde satt jeg på arbeidsplassen min og hadde vondt i magen. Så vondt at jeg vurderte å dra hjem. Og i ettertid har jeg skjønt at smertene sammenfalt med den tida da han … gjorde det. Det er underlig å tenke på.

► Hør hele historien om de høye selvmordstallene i Selbu i P3-dokumentaren «Hva er det med Selbu?»

Dokumentarist Anne Dorte Lunås

• anne.dorte.lunas@nrk.no

«Dødssiden» og «levesiden»

– Men det er ikke bare å knipse med fingrene hvis man er langt over på «dødssiden». Det må ta sin tid. Og det må være rom for å ha det vanskelig. Sånn er det jo å være menneske i blant.

Rita Småvik har nettopp vært i Selbu og holdt VIVAT-kurs. Hun er rådgiver for Regionsenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Siden 2005 har hun holdt kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare».

Selvmordsplaner oppstår ikke over natta, sier Rita. Som oftest begynner det med å være en forsiktig plan B: Hvis ting blir verre nå, kan jeg alltids ta livet av meg.

– Det som er så farlig, er at jo mer du tenker på plan B, jo tydeligere blir den og jo mindre tydelig blir andre måter å takle problemene dine på. Det blir selvforsterkende til det punkt hvor å ta livet av seg virker som den eneste løsningen.

Da har du kommet over på «dødssiden», som Rita kaller det. Veien over på «levesiden» kan være lang, selv med profesjonell hjelp.

– Hvis man skal hjelpe er det viktig å være med inn i den tankegangen, å virkelig kjenne på ubehaget av å være på «dødssiden». Den det gjelder må jo leve med dette hele tiden, så behandleren eller de rundt må jo tåle å være der en liten stund.

Å snakke om selvmordslogikken

Håpet er at gjennom å snakke om selvmordslogikken og tydeliggjøre tankene sine for seg selv, vil mennesket på «dødssiden» se sin egen situasjon klarere – og kanskje begynne å ane mulighetene for å leve også.

– Vi har god erfaring med å la den som sliter med selvmordstanker få gå sakte ut av det. I begynnelsen er det nok å utsette planene, ikke å skrinlegge dem.

Det som snur situasjonen er som regel en liten ting. Noe man ønsker å leve for. Kanskje bare for å se hvordan ting utvikler seg, muligheten for at ting kan bli litt bedre.

– Kjenner du til situasjonen i Selbu?

– Vi i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har kjent til det i lengre tid, at det har vært en opphopning av selvmord i Selbu. Derfor var det viktig for oss å få komme opp dit og få holde kurset. Og det ble et bra kurs.

– Hva tror du er årsaken til at Selbu er så hard rammet?

– Det er vanskelig å si. Det er sammensatt. Og jeg kjenner ikke til Selbu godt nok. Men ting jeg lurer på er: Hvordan er miljøet? Hvordan behandler man hverandre? Hvor stort rom er der for å slite med sitt? For det vi vet er at følelsen av tilhørighet er forebyggende.

– Tror du selvmordstallene i Selbu vil gå ned nå?

– Det blir spennende å se. Det er jo et fokus på åpenhet der nå. Vi i VIVAT har kurset 23 stykker, som igjen vil spre kunnskapen om hvordan man søker hjelp i bygdesamfunnet. Vi håper at det vil snu.

► Hør hele historien om de høye selvmordstallene i Selbu i P3-dokumentaren «Hva er det med Selbu?»

Dokumentarist Anne Dorte Lunås

• anne.dorte.lunas@nrk.no

Satt på lesesalen og planla å ta livet av seg

Julie Frigård Storsve (37) prøvde å ta livet sitt to ganger. I dag har hun tittelen erfaringskonsulent ved Regionsenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.

– Jeg var veldig fortvila når jeg våkna opp og skjønte at jeg levde den gangen.

Hun var i tjueåra og hadde tenkt på døden lenge. Hun var over på «dødssiden», som man sier på fagspråket. Det skulle ta tid å komme seg over på «levesiden». Hun hadde jo gått med tankene om selvmord i årevis.

– Jeg tenkte på å ta livet av meg mens jeg var på butikken, mens jeg satt på lesesalen – det var der hele tiden uten at jeg tror noen av dem som var rundt meg merket noe.

En trist barndom

Egentlig ville hun jo ikke dø. Hun klarte bare ikke å leve. Og det kom ikke av seg selv. I oppveksten hadde grensene hennes blitt overtrådt. Omsorgen svikta. Allerede som 8-åring ønsket hun seg vekk fra livet sitt.

– Jeg visste nok ikke hva selvmord var, men jeg husker at jeg tenkte at det hadde vært godt å få komme bort.

Men hun var tøff. Julie holdt ut og holdt ut og holdt ut. Hun fullførte skolen, fikk seg samboer og jobb. Alt var liksom som det skulle være. Men inne i seg orket hun ikke mer.

– Jeg gikk i det stille og sa farvel til folk jeg var glad i. Jeg hinta litt. Men ikke nok til at de kunne skjønne hva jeg tenkte på å gjøre.

Over på «levesiden»

Julie fikk profesjonell hjelp til å komme ut av tankegangen etter det mest alvorlige forsøket. Og det trengte hun. Når man er langt over på «dødssiden» er det vanskelig å finne motivasjon for å leve.

Tankegangen er farget av årevis med tanker om at døden er en redning.

– Jeg utsatte det dag for dag i begynnelsen. Bestemte meg for å leve bare den dagen.

I dag skal jeg leve, tenkte Julie. Denne uken skal jeg leve. Fram til nyttår, skal jeg leve. Tilslutt glemte hun seg og begynte å leve bare fordi hun hadde lyst.

– I dag er jeg veldig takknemlig for at noen reddet meg.

► Hør hele historien om de høye selvmordstallene i Selbu i P3-dokumentaren «Hva er det med Selbu?»

Dokumentarist Anne Dorte Lunås

• anne.dorte.lunas@nrk.no

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)