Jenny Hval har alltid vært en eksentriker – en mennesketype som dessverre kun utgjør en liten brøkdel av norsk musikk idag. For eksempel: Da hun albumdebuterte med sitt eteriske folkuttrykk (da under artistnavnet Rockettothesky) på To Sing You Apple Trees i 2006, inkluderte det ikke bare låttittelen «God Is Underwater», men også en trassig kjærlighetsvise («A Cute Lovesong, Please») som handler langt mer om kroppsvæsker i alle slags former enn, tja, kjærlighet.
Og på forgjengeren Viscera (hennes tredje utgivelse, men første under fødenavnet) ble Kampen Kirke i Oslo brukt som innspillingsstudio. Et ambisøst og katedralsk-lydende prosjekt som krever en ekstraordinær skalle lik Emil Nikolaisens, Susanne Sundførs, eller Hvals, for den saks skyld, for å kunne vokse seg til noe større enn bare en ekstraordinær idé.
Innocence Is Kinky, på sin side, åpner med en kort spoken word-seksjon over dumpe synthlyder: «That night I watched people fucking on my computer/nobody can see me looking anyway». Det umiskjennelig hvalske kroppsfokuset burde alene være mer enn nok til at mormor setter sherryen i halsen. Likevel fremstår disse første sekundene av albumet påtrengende – ikke så mye fordi det handler om porno som den taktiske – i verste fall desperate – plasseringen. Selv de som ikke kjenner Jenny Hvals univers fra tidligere innser uansett kjapt nok at hun ikke lager musikk for moro skyld – men at den er like politisk som kunstnerisk bevisst.
På fjerdealbumet kan Hval imidlertid nesten virke farlig besatt av den poetiske bizzaroen: Særlig midtseksjonen er mer konsepter enn låter. Minst interessant er lydinstallasjonene «Oslo Oedipus» og «Give Me That Sound», mens den jamrende og bleke dynamikken på «I Called», «Renée Falconetti of Orleans» og «I Got No Strings» – ikke ulikt produsent John Parrishs faste samarbeidspartner PJ Harveys soniske palett – byr på få minneverdige øyeblikk.
Men det finnes også mye flott her. Innocence Is Kinkys muligens beste kutt, «Amphibious, Androgynous», står som ett av eksemplene på hvor briljant hun kan være som tekstforfatter: «I dream I have a lover made out of twigs/I’ll snap his legs and snap his lips when we kiss». Og hvor vakkert er er ikke øyeblikket da illevarslende «Is There Anything On Me That Doesn’t Speak?» begynner å runde av?
Likevel er Innocence Is Kinky et mer ekskluderende album enn hennes tre første. Litt av årsaken er det til dels statiske og ribbede lydbildet, illustrert gjennom elegante, sfæriske «Mephisto In The Water» – ikke ulik ambientflørtere som Grouper og Julia Holter. Og ålreit, Hval har kanskje sunget om vaginaer med tanngarder og lignende tidligere, men sexfokuset står virkelig i fare for å gli over i det parodiske når hun på «Give Me That Sound» ber om en sangstemme lik ekkoet av tusen sprukne jomfruhinner. Innocence Is Kinky er langt fra å være et dårlig album, men en utvilsom skuffelse sett i sammenheng med Hval er i stand til.
Kim Klev
