I kjølvannet av David Bowies bortgang er det én ting som har vært klinkende klart: Bowie berørte. Og han berørte mange. Flere har tatt til pennen og hyllet Bowies musikalske karriere og det offentlige rom har vært preget av folk som proklamerer sin kjærlighet til den banebrytende artisten.
Reaksjonene har vært overveldende og rørende. Rørende fordi så mange uttrykker sin sorg over en manns død. Men også fordi det vitner om hvilken påvirkningskraft som ligger i musikk.
Musikk bevisstgjør og får oss til å føle. Den skaper identitet og tilhørighet og den hjelper oss å forstå. Ifølge vitenskapen er det heller ingen annen kunstform som skaper flere minner, eller knytter like sterke bånd til enkelthendelser, som musikk.
Derfor er musikk viktig. Bowies dødsfall viser nettopp dette.
I sin kommentar skriver forfatter Tore Renberg at David Bowie var fundamentalt uklassifiserbar. Han forteller om lille Tore som skaffet seg «Let’s Dance» på vinyl og senere innså at mannen han var blitt fan av skulle vise seg å være en av pophistoriens mest innflytelsesrike karakterer. Ikke bare musikalsk, men også på et samfunnsmessig plan.
Jeg merker jeg blir litt misunnelig på Renbergs entusiasme. Misforstå meg rett, ingenting kan få meg til å føle like mye som musikk. Helt klart. Men kan jeg peke på én artist eller ett band som har spilt en like viktig rolle i oppveksten min som Bowie har gjort for Renberg – og for så mange andre?
David Bowie påvirket tiden han levde i. Han knuste en hel generasjons forestillinger om kjønn og seksualitet, blant annet ved å opptre i kjoler og parykker. I 1983 kritiserte han MTV for å vise for få musikkvideoer av svarte artister. Han var en nådeløs innovatør som ble en viktig drivkraft for den moderne musikken.
Da jeg var liten hørte jeg på Spice Girls og kranglet med venninnene mine om hvem som skulle være Baby-Spice. Britney Spears lærte meg riktignok å danse. Et forbigående talent, dessverre. Backstreet Boys ga meg Nick Carter og tilhørende kjærlighetssorg. Musikken i oppveksten ga meg glede, men den utfordret meg sjeldent.
I takt med å bli eldre utvidet jeg horisontene mine og artister som Joni Mitchell og The Beatles kom inn i bildet. Jeg skjønte at Motown var en bra greie. Jeg oppdaget indiesjangeren og hørte på Vampire Weekend og Arcade Fire.
Men jeg er, og kommer nok alltid til å være, en sucker for listepop. Favorittartisten min er Taylor Swift, for svingende. Og det gjør ingenting. Jeg og mitt kommersielle hjerte lever fint med det. Men tenk hvis disse artistene i tillegg hadde blåst liv i samfunnsengasjementet mitt. Tenk hvis mitt femten år gamle søskenbarn, som hopper i stolen hver gang noen sier Harry Styles, også hadde blitt bevisst på verdens konflikter og utfordringer gjennom å høre på låtene til One Direction.
I 1983, da Renberg gikk i sjette klasse og var like gammel som jeg var da jeg sang «Hit Me Baby» med hårbørste foran speilet, lå David Bowie på førsteplass på VG-lista. I løpet av året delte han listetoppen med blant andre The Police, Michael Jackson og Paul McCartney. Musikere som både før og siden har brukt sin egen popularitet til å belyse viktige tema, enten det er hungersnød, rasisme eller politisk konflikt. De kombinerte musikalsk teft med viktige budskap og skapte grobunn for engasjement.
Jeg sier ikke at den samme tematikken ikke finnes blant dagens listetopper. Kendrick Lamar seiler for eksempel opp som en av samtidens mest populære rappere med en politisk agenda. Hans «Allright», hentet fra albumet To Pimp A Butterfly, har blitt et bilde på hvordan mange svarte amerikanere lever i frykt for overgrep.
Lysglimtene finnes også i norsk sammenheng. Jeg ble blåst av banen da Karpe Diem slapp de tre første singlene fra Montebello-prosjektet i november. De satte dagsorden i norsk dagspresse ved å ta opp fordommer knyttet til kulturelle forskjeller og debatten blusset opp.
Det er ikke et krav at musikk skal opplyse og informere. Men jeg savner en populærmusikk som i større grad utfordrer oss og som får oss til å tenke og gruble over de tingene som skjer rundt oss. Ting som preger og definerer den verdenen vi lever i og som fortjener oppmerksomhet. Populærmusikkens aktører har både evne og mulighet til å gjøre nettopp dette.
Jeg kommer alltid til å holde Britney og Baby-Spice nær hjertet.
Men nå skal jeg høre på David Bowie.
