Denne historien starter en vinterdag i 2013, nærmere bestemt i Holmenkollen. Husker du hvem som vant femmila? Ikke? Det var en russer, Aleksandr Legkov. Martin Johnsrud Sundby kom på andreplass, så det var innafor å ta seg en fest etterpå – noe vår heltinne i denne fortellingen, Susanne, også gjorde. Hun var i Holmenkollen sammen med ei venninne, og egentlig var det de to som skulle henge sammen denne kvelden.

Men så møtte Susanne en fyr. En fyr som, typisk nok, sørget for at Susanne nesten glemte venninna si. Ståle, het han. Eller «mannen i mitt liv», som Susanne seinere skrev i student-dagboka si. Det virka som hun og Ståle hadde kjent hverandre lenge, praten fløt så lett, timene bare fløy av gårde. «Det føles som du ser meg», sa Ståle.

Det var nesten som på film, en sånn middels romantisk komedie.

– Jeg husker at vi klemte hverandre, sånn skikkelig. Vi kyssa aldri, tror jeg. Men det var noe der, det kjente jeg, sier Susanne.

Men da hun tok fram telefonen for å lagre nummeret til Ståle, klikka mobilen hennes. Hun fikk bare lagra de tre første sifrene. Og så, like etterpå, forsvant Ståle i folkehavet. Susannes drømmemann var borte.

– Men jeg måtte jo prøve å finne ham.

Mystiske Ståle

Det er her jeg, journalisten Remi, kommer på banen. En junidag i 2013 satt jeg på The Kasbah, en restaurant i Oslo, da jeg plutselig la merke til en lapp som hang på oppslagstavla. «STÅLE. Fra Kollen, lørdag 16. mars 2013. Du kan finne meg på Bikram Yoga», sto det.

Jeg glemte aldri den lappen. Hva var egentlig greia med denne Ståle? Hva hadde han gjort?

 

– Åh, folk har ledd masse av meg på grunn av den plakaten der!

Susanne er både flau og lattermild i telefonrøret. Det er fem år siden jeg oppdaget etterlysningen hennes på Kasbah, og Susanne jobber fortsatt på Bikram Yoga. Men Ståle? Han kom aldri, forteller hun – til tross for innsatsen hennes. Hun har hatt noen flørter her og der de siste åra, men hun er singel nå. Og hun tenker fortsatt på Ståle av og til, hvor fint de hadde det den kvelden på afterski. Det hadde jo vært gøy å møte ham.

«Jeg kan finne ham for deg», sier jeg. Og der og da er jeg faktisk hundre prosent sikker. Jeg kommer til å finne Ståle. Selvfølgelig gjør jeg det!

Men jeg har ikke så mange spor. For selv om Susanne hadde et intenst møte med Ståle, et minne som har brent seg fast, husker hun ganske få detaljer. Hvor høy er han? Muligens 1.80. Alder? Et sted mellom 25 og 40. Hvor er han fra? Kanskje Østlandet.

Jeg bestemmer meg for å oppsøke en ekspert.

En ekte detektiv

– Vi kan finne ham på 24 timer!

Thomas Mathiesen er nesten ubehagelig skråsikker i stemmen. Å finne folk er, tross alt, en viktig del av levebrødet hans. «Vi er privatetterforskere. Vi fremskaffer opplysninger. Vi spaner, observerer og gransker», står det på hjemmesida til firmaet han driver, Etterforsker1. Selv har jeg nokså lite erfaring med å spore opp andre, og det er nettopp derfor jeg har kontakta Thomas. Kanskje jeg kan lære noen lure knep? Jeg ser for meg at Thomas har et digert kart på veggen, et sånt med bilder og piler i alle retninger – men jeg blir stoppa på dørstokken.

– Nei, du får ikke komme inn på kontoret. Det ligger mange ting rundt omkring, og vi har selvpålagt taushetsplikt, sier Thomas.

– Ingen av klientene våre får komme inn, heller. Vi har møterom.

Firmaet til Thomas holder til i Sandefjord. En del av kundekretsen hans føler at politiet ikke tar dem seriøst, forteller han – og da står han klar til å bidra. Jeg skal få være med Thomas når han jobber, og vi går ut og setter oss i bilen. Dagens oppdrag handler om å speide – unnskyld, spane – etter en viss mann. Denne mannen påstår at han ikke kan betale barnebidrag fordi han er arbeidsløs. Kvinnen som har hyra inn Thomas vil prøve å bevise at mannen lyver, at han møter opp på jobb hver dag likevel.

 

 

Det er mange kvinner som tar kontakt med firmaet, forteller Thomas. De fleste vil avsløre utroskap. Men det blir også andre, mer alternative henvendelser.

– En av klientene mine mente at det satt to sjeler over huset hans og baksnakket ham. Jeg tror ikke på sånne ting, men jeg tok klienten på alvor. Jeg satt utafor huset i to dager og fulgte med, mens jeg spiste kanelboller. Jeg så ingenting.

Føler du av og til at du ikke hjelper folk, men at du har utnytta dem?

– I saker der jeg mistenker demens eller lignende, eller i tilfeller der klientene er sikre på at andre følger etter dem… så ja. Det er klart jeg tenker at de 50.000 kronene de har brukt på meg, burde vært brukt til noe annet. Men samtidig har de rett til å bruke pengene sine på hva de vil så lenge de er i live. Og ved sine fulle fem.

Flere fisk i havet

Thomas har parkert bilen utafor et bygg som visstnok skal være arbeidsplassen til mannen vi er på jakt etter. Foreløpig har vi ikke sett snurten av den påståtte løgneren, og vedkommendes bil er heller ikke i sikte. Jeg benytter anledningen til å spørre ham om min egen sak: Jakta på Ståle. Det er aldri et sjakktrekk å henge opp en lapp, mener Thomas.

– Når vi finner folk, er det sjelden de vi leter etter som tar kontakt – det er noen som kjenner dem. Hvis jeg hadde kjent Ståle, og sett lappen som Susanne hang opp, ville jeg ikke nevnt det for ham. Ståle hadde sikkert gjort noe dumt, ville jeg tenkt.

Så du hadde ikke gått innom Bikram Yoga?

– Nei. Men hvis Ståle hadde sett den selv, ville han nok gått innom – hvis han var interessert. Hvor gammel var han?

Susanne tror han var mellom 25 og 40 år. Og rundt 180 centimeter høy.

– Den er drøy. Da må du ha tilgang til passregisteret, og det har du ikke. Jeg ville sagt til Susanne at det er flere fisk i havet.

Dette var jo nedslående. Thomas trekker fram et gullkantet eksempel fra sin egen karriere, da han fant en person kun basert på et navn og et 19 år gammelt bilde, men han kan visst ikke fortelle meg hvordan han fikk det til. Mens detektiven gjør seg klar for neste oppdrag (finne en forsvunnet hest), må jeg inn i tenkeboksen. Hva vet jeg egentlig om Ståle, sånn utenom at han muligens er en østlending på 1.80?

Jeg får prøve det aller enkleste, minst detektiv-aktige trikset jeg vet om.

Den store telefondagen

– 1880 Gule Sider?
– Hei du, jeg heter Remi Horgar og ringer fra NRK P3.
– Hei!
– Du, jeg har kanskje en litt uvanlig forespørsel…

Det viser seg at Siv Anita, min nye venn i telefonopplysninga, har vært borti lignende tilfeller før. Hun har prata med flere som har en drøm om å finne og møte noen igjen, med en drøm om evig kjærlighet i bakhodet.

En drøm som muligens blir knust når du bare kan by på et ganske vanlig fornavn.

– Det hadde vært enklere hvis vi hadde et etternavn også, innrømmer Siv Anita.

Jeg slenger ut mitt ess i ermet, nemlig de tre sifrene fra Ståles telefonnummer som Susanne klarte å lagre. Tre helt konkrete siffer, trolig i riktig rekkefølge. Og joda, dette hjelper på! Siv Anita tryller fram flere mulige menn til meg. Alle heter Ståle og har de aktuelle sifrene i telefonnummeret sitt. Mest sannsynlig har opptil flere av dem sett femmila i Holmenkollen også, tenker jeg. Og det er vel ganske vanlig å dra på sånne fester?

Jeg slår det første nummeret på lista.

– Afterski? Nei, det har jeg aldri vært på – det vet jeg.
– Du har kanskje ikke vært i Holmenkollen heller, da?
– Nei, faktisk ikke!

Tolv forsøk seinere er jeg fortsatt ved godt mot. Helt uten grunn, dessverre.

– Nå ble jeg veldig usikker. Var det noe arrangement oppi der, sa du?
– Ja, det var et øltelt etter femmila. I Holmenkollen.
– Jeg kan helt sikkert si at dette ikke var meg, i hvert fall.

Jeg har muligens overvurdert både femmila og øltelt.

– Afterski i Holmenkollen? Nei.
– Ikke?
– Nei, jeg fikk faktisk mitt første barn i 2013 – så det ble lite afterski på meg da, altså. Og jeg gifta meg i 2012.

Men så! Et lys i mørket!

– Tja… jeg er ikke helt sikker, ass. Men jeg har vært på en del fester.
– Hva med femmila, har du sett den?
– Hm. Ja, jeg lurer litt på det.
– Ja?! Du skjønner, Susanne og Ståle dansa sammen hele kvelden, og prata masse sammen. Hun skulle lagre nummeret hans, men en av tastene på mobilen hang seg opp – og så mista hun ham.
– Hm, ja.
– Tror du… tror du at det kunne ha vært deg?
– Mja… det er ikke helt umulig.

Ståle har det travelt, så vi blir enige om at vi kan snakkes igjen seinere. I mellomtida skal han tenke litt.

Minner som betyr noe

– Jeg har funnet Ståle!

Det er lunsjtid i krinken, og jeg sitter sammen med en liten gjeng kolleger i kantina. Flere av dem kikker opp fra maten sin. De har hørt om dette prosjektet i flere uker, kanskje måneder, og nå er det snart ferdig. Det føles i hvert fall sånn. Jeg går gjennom telefonsamtalen med Ståle gang på gang, finner stadig flere tegn på at jeg er på rett spor. Det må jo være han, han husker jo både Susanne og Holmenkollen.

Eller gjør han egentlig det? Jeg tenker tilbake på 2013. Hva gjorde jeg egentlig det året? Hvilke fester gikk jeg på, og hva slags type folk møtte jeg der? Jeg klarer ikke å komme på en eneste fest, et eneste ansikt.

Noen dager seinere sitter jeg inne på kontoret til en som kanskje kan gi meg noen svar. Hjerneforsker Ylva Østbye har skrevet en doktorgrad om hukommelse, og har – ikke overraskende – god peiling på hvordan hjernen fungerer.

– Hukommelsen merker seg ting som skiller seg ut og betyr noe for oss, sier hun.

 

 

Som forskere flest er Ylva nerdete opptatt av det hun driver med, noe veggen inne på kontoret hennes bærer preg av. Der henger det nemlig et bilde av en sjøhest, eller en hippocampus, som den krøllete fisken heter på latin. Hippocampus er også navnet på en liten struktur i hjernen, forteller Ylva. En ganske viktig struktur.

– Hippocampus er avgjørende for at vi kan lagre langvarige, episodiske minner – altså minner fra hendelser i livene våre. Hvis vi ikke har hippocampus, blir vi værende i nåtida, forklarer Ylva.

Men hvilke minner vi husker best, er slett ikke tilfeldig. Det er ikke så rart at Susanne fortsatt har et sterkt minne av møtet med Ståle, mener Ylva.

– Hukommelsen vår merker seg ting som skiller seg ut og som betyr noe for oss, det som har noe å si for identiteten vår. Og det høres ut som denne kvelden betydde noe viktig for henne. Når det er noe som klaffer og går rett inn i hjertet, står hukommelsen klar og tar med seg opplevelsen videre.

Fyllerør eller kjærlighet?

Men hva med Ståle? Er det sannsynlig at han husker henne fra Holmenkollen, over fem år etter at de møttes der? Tja. Hvis Ståle faktisk fikk et godt øye til Susanne, er det sannsynlig at hjernen hans har lagret minnet om dem, tror Ylva.

– Men hvis Ståle var full hele kvelden, og alt som skjedde bare var fyllerør fra hans side, er det ikke sikkert at han fikk den samme opplevelsen som Susanne – selv om det kan ha virket sånn for henne.

Nå som jeg ringer rundt til folk som heter Ståle, og beskriver episoden fra Holmenkollen… er det da en fare for at jeg planter et falskt minne hos dem?

– Ja, du kan gjøre det. I hvert fall hvis de du snakker med pleier å dra på femmila og sjekka opp damer, eller har gjort lignende ting før. Og så er det jo lenge siden, det har skjedd mye på fem år. Hvis du gir dem detaljer fra kvelden med Susanne, kan du så et lite frø i hjernene deres. Hvis de er med på tanken, og bruker litt tid på den, kan det danne seg et falskt minne.

Med Ylvas kompetanse i bakhodet, slår jeg nummeret til Ståle – han som kanskje var i Holmenkollen – på nytt. Nå skal jeg ikke røpe for mye, sier jeg til meg selv.

– Hei igjen, Ståle! Går det greit at jeg ringer?
– Jeg er litt på farta nå, men jeg kan snakke littegrann.
– Fint! Sist vi prata sammen sa du at det ikke er helt umulig at det var deg Susanne møtte. Hva mente du egentlig med det?
– Jo… jeg husker at det var ei dame der. Hun fikk ikke lagra nummeret mitt.

En beskjed til Ståle

Inne på restaurant Kasbah er det grønne planter og visdomsord på veggene. Det føles lenge siden jeg satt her, spiste falafel og oppdaga den mystiske Ståle-lappen på oppslagstavla. Denne gangen spiser jeg ikke noe som helst, og jeg er faktisk litt nervøs, selv om jeg bare skal møte Susanne.

Hun setter seg ned ved bordet, smilende og blid som vanlig. Jeg skulle ønske jeg hadde gode nyheter.

 

– Jeg tror jeg har funnet Ståle, sier jeg.

Og, som forventa, tennes et lys i Susannes øyne.

– Jeg har prata med ham flere ganger, og avtalt et møte med ham, på en kafé – men han dukka aldri opp. Jeg får ikke kontakt med ham lenger. Men… du kan få nummeret hans av meg om du vil. Og så kan du jo vurdere å sende ham en melding, hvis du føler for det.

Det skal vise seg at Susanne føler veldig for det. Allerede samme kveld, mens jeg er på vei hjem til Trondheim, får jeg en melding av henne. Hun har sjekka ut Ståle på Facebook, og hun er ganske sikker på at det må være han. Nå har hun sendt ham en melding – og fått svar.

 

Nederlaget er til å ta og føle på, både for Susanne og for meg. Kanskje mest for meg. Jeg har mer eller mindre lurt Susanne til å treffe feil Ståle, og nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet. Heldigvis er Susanne en sånn type som tror at alt, inkludert kleine møter med fremmede menn, skjer for en grunn.

– Det var vel meningen at vi skulle sitte der og prate litt, da. Selv om han ikke var mannen i mitt liv, sier hun og ler.

Og kanskje var det aldri meningen at jeg skulle finne Ståle, enda så mye jeg prøvde. Det virker som Susanne tenker sånn, og jeg prøver å forsone meg med det samme. Kanskje Ståle fungerer aller best som et hyggelig minne fra 2013?

Neste gang jeg møter Susanne, er vi på Kasbah igjen. Det er vinter nå, snøen ligger i store hauger utafor, og Susanne har pakka seg inn i skjerf. Vi sikter oss inn mot oppslagstavla.

– Nå legger vi Ståle på hylla. Han har gjort sin nytte. Han skal få kose seg med livet sitt, og så skal jeg kose meg med mitt, sier Susanne.

Hun klistrer en ny, hjemmelaget lapp på tavla. Til Ståle.