Selv om 2014s From Parts Unknown var overraskende punka, vet du stort sett hva du får med Every Time I Die. Men i motsetning til AC/DC, Pennywise og andre band man kan anklage for det samme, har ikke Buffalo-kvartetten lagt sin kreative storhetstid bak seg. Tvert imot.
ETID virker å bare bli bedre og bedre for hver utgivelse, og Low Teens er akkurat slik man kan forvente av veteranene: Hardcorepunk, sludge-/stonerriffing, classic rock-elementer og uventede taktskifter blandet sammen i en forrykende smeltedigel. Gjerne i én og samme låt. Det er hesblesende og kaotisk, brutalt og catchy, og det skjer alltid noe nytt.
Denne evnen til å overraske gjør fremdeles Every Time I Die til et av hardcorens mest spennende band. Selv om det tilsynelatende kan virke som et ukontrollert kaos, er det ingenting som er overlatt til tilfeldighetene. De har finpusset greia si i flere år, og hvert minste taktskifte, trommeslag og gitarnote er gjennomtenkt, om nyervervelsen Daniel Da vison (Norma Jean, Underoath) høres aldri så impulsiv ut bak trommesettet.
De nær fatale fødselskomplikasjonene kona til vokalist Keith Buckley opplevde i desember i fjor, har også satt sitt preg på «Low Teens». Vi hører det på den strålende førstesingelen, eksplosive, «The Coin Has A Say», hvor Buckley atter en gang viser sin teft for finurlige one-liners med tekstlinjer som «I can’t go back to what I was/ Metallica without the drugs«.
Broren Jordan Buckley og medgitarist Andy Williams byr på fremoverlent rockegitar av ypperste klasse. Hardcorens svar på Clutchs Neil Fallon fortsetter på Brandon Urie-gjestende «It Remembers» med fiffige «I thought I settled my debts (…) but I have still got hell to pay«. Et av de mer melodiske og nedpå sporene, som drives av et Zeppelin-aktig hovedriff. Og det er ingen manko på dét utover.
Buckleys og Williams’ evne til å diske opp lekre gitarpartier står ikke mye tilbake for noen. Og jeg slutter aldri å imponeres over hvor tilsynelatende lett de fletter 4-5 forskjellige riff inn i en og samme låt, der mange andre hadde drept for kun ett av dem.
Bare hør på lynkjappe «1977» og krakilske «I Didn’t Want To Join Your Stupid Cult Anyway», som starter i thrash metal-land og ender i et moshvennlig breakdown. Scott Middleton i Cancer Bats hadde nok heller ikke takket nei til det headbanger-innbydende refrengriffet i «Just As Real But Not As Brightly Lit»: Sludgy, tungt og deilig.
Åtte album inn i karrieren er det lite tegn til slitasje i Every Time I Die-maskineriet. Det melodiske aspektet har fått større boltreplass enn før, uten at det har gått på bekostning av fandeninvoldskheten. Gjengens eklektiske sjangerblanding er minst like vital som for ti år siden. ETID spiller fremdeles med livet som innsats og sier det kanskje aller best selv: «Our songs refuse the grave«.
Jørn Kaarstad
