Hei du, vesle Coldplay-hater. Hvorfor så sint? Sannheten er at vi tydeligvis trenger episk, storøyd, empatisk og til syvende og sist simpel arenarock for å komme oss gjennom våre karrige liv, ikke minst nå som U2 har lagt inn de kreative årene for godt. Og London-kvartetten begynner å peke seg ut som en reell tronarving til Verdens I Alle Tenkelige Betydninger Største Band-tittelen.
Ikke minst etter dagens konsentrerte oppvisning på Sentrum Scene, i regi av det private næringsliv, etter en kansellert intimkonsert reservert fans på Folketeatret for et par uker siden. Det ryktes at bandet er presset på tid, men allerede fra snutten «Mylo Xyloto» og påfølgende «Hurts Like Heaven» er det åpenbart at Chris Martin og hans tre ytterligere anonyme bandkolleger forstår oppgaven.
Mistanken om at dette utelukkende er en utstrakt promolabb smuldrer når signaturlåten «Yellow» fyres av som tredje nummer, i en tapning som til alt overmål klinger sultnere enn den smått kliniske studioversjonen.
Og derfra og ut fungerer det meste for Coldplay. Det er ingen selvfølge. Chris Martins tekster og fakter har en tendens til å henfalle til det uutholdelig generelle, og tospannet «Paradise» og «Up In Flames» representerer en nedtur omtrent midtveis i konserten. Hele grafitti-konseptet som omkranser Mylo Xyloto (og følgelig utgjør scenens backdrop) oppleves også litt tvungent; gitarist Jonny Buckland er bare ikke en fyr man ser for seg løpe fra purken etter å ha tagget ned en t-bane-vogn.
Like fullt er gruppen i besittelse av et knippe sanger som fungerer, enten de sikter mot hjerterota («The Scientist», «Clocks», «Fix You») eller lar det ene øyet skjele mot et imaginært folkehav og det andre mot skotuppene («God Put A Smile Upon Your Face»).
Alle fire skinner i den den intime settingen, ikke minst trommis Will Champion, og avslutningslåten «Every Teardrop Is A Waterfall» – konsertens høydepunkt – gir den kanskje beste indikasjonen på hvor mye mer givende det er å se og høre Coldplay live enn å sette på hvilken som helst av platene deres.
Chris Martin adresserer (såvidt) 22. juli fra scenen, og Coldplay fremstår på sett og vis som soundtracket til stemningen umiddelbart etter denne grufulle dagen i sommer; alvor, patos, store fakter og følelser fortrenger kynisme og twihilisme, det er lov å grine, sammen er vi sterke. Det ville vært ulidelig om så altfor mange band i verden låt som dette, men samtidig temmelig tomt og trist om ingen gjorde det.
Marius Asp
Bildegalleri fra konserten:
Dette spilte Coldplay:
