Når man er en ung og talentfull artist, så ønsker man bare å gjøre én ting: gi ut låter. Men hva slags låter skal man slippe? Altså, hva slags artist skal man være?
For artisten May, eller Margrethe Frich, som hun egentlig heter, så var det viktig å ikke rote bort førsteinntrykket sitt.
– Jeg var veldig bestemt på at det måtte føles helt riktig før jeg ga ut noen av låtene mine.
21-åringen har aldri vært i tvil om at hun ville bli artist, men veien dit gikk gjennom flere stiler og sjangre. På videregående i Oslo var det jazz og funk som var kredibelt. Å synge ektefølt gitarpop med ærlige tekster føltes teit.
– På videregående turte jeg ikke å stå i at jeg ville bli artist på ekte, jeg følte at alt måtte ha et ironisk lag. Først da jeg begynte på musikkskolen Limpi i Lillehammer, møtte jeg folk som heiet på å eksponere seg selv i sosiale medier.
På Lillehammer begynte hun å ta låtskriving og artisteriet seriøst. Og selv om det kanskje ble sett på som «ukredibelt» på videregående, så var det gitardrevet pop som føltes riktig.
Og den ville hun synge på engelsk. Men er det egentlig så lurt?
Hva er mest genuint?
Det var en tid da engelskspråklig pop fra norske artister stadig fant veien til hitlister i inn- og utland.
Siden 2013 har minst én engelskspråklig låt fra en kvinnelig popartist alltid vært nominert til «Årets låt» på «P3 Gull». For eksempel har Sigrid blitt nominert til prisen fire ganger og Dagny tre.
Men i fjor var det kun Kygo som var nominert med en låt på engelsk.
Den siste tiden har det nemlig vært de norskspråklige låtene fra artister som Delara, Emma Steinbakken og Astrid S som har blitt spilt av mest.
Og May har flere ganger fått spørsmålet: Hvorfor synger du ikke på norsk? I møter med plateselskap er språket stadig et tema, og å skifte til morsmålet er et råd hun har fått ofte, noe som har gjort 21-åringen usikker.
– Men for meg, så er det engelsk som oppleves genuint. Drømmen har alltid vært å kunne lage musikk som kan fungere flere steder. Det er dette jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var barn.
Hun understreker at hun elsker å høre på norskspråklig pop og forstår veldig godt at det trender.
– Men hvis jeg la om til norsk nå, så hadde det blitt på helt feil premisser. Da hadde jeg bare gjort det fordi det trender nå, og da lager jeg plutselig musikk bare for å få suksess. Det er jo ikke det jeg vil, jeg gjør det jo for kunsten og fordi det kommer fra hjertet.
«I love you» VS «Jeg elsker deg»
Når May har vært usikker på om burde skifte språk, har hun tatt kontakt med Vegard Waske. Vegard jobber som talentspeider (A&R på fagspråket) og manager.
– Å gi ut musikk på engelsk fra Norge har vært utfordrende de siste årene, og mange råder artister til å synge på norsk «fordi det er det folk vil ha nå». Men musikktrender går i sykluser, sier han.
Vegard og May har ikke et formelt samarbeid, men han har tatt på seg en slags rådgiver-rolle nå i starten av karrieren hennes. Han opplever at May sin sound er fengende og rik nok til at hun kan finne et publikum i både Norge og utlandet.
Men det er ikke bare potensiell internasjonal suksess som bør ligge til grunn dersom man velger å gi ut musikk på engelsk.
– Valg av språk handler om estetikk, sjanger og hva som passer for artisten. Engelsk har en annen lyd og estetikk enn norsk. For eksempel gir «I love you» en mykere flyt enn «Jeg elsker deg», som kan oppleves som mer «kantete».
– Språket kan også påvirke hvordan lytterne oppfatter teksten. Noen sjangre kler engelsk bedre enn norsk, mens andre fungerer best på morsmålet. En Stig Brenner-låt på engelsk eller en Dagny-låt på norsk kan miste mye av sin sjarm.
Artisteri med langvarig suksess
Det kan virke paradoksalt at May valgte engelsk fordi det føltes mest genuint, når nettopp genuinitet ofte trekkes fram som årsaken til at norskspråklig musikk slår an.
Men i tillegg til at engelskspråklig musikk alltid har vært ønsket til May, er det et annet stikkord som kan forklare hvorfor hun går denne veien: «artisteri». Hvem skal artisten May være?
– Jeg prøvde jo mange ulike sjangere og stiler. En av grunnene til at jeg endte opp med engelskspråklig pop, er at jeg ble overbevist av Thomas Kongshavn.
Kongshavn er mentor ved musikkskolen Limpi og en av de mest produktive og anerkjente produsentene i Norge. Han har blant annet produsert for Karpe, Dagny og Synne Vo.
– Han er veldig opptatt av artisteri og at man skal ha en fruktbar karriere som kan vare i flere år, mer enn han er opptatt av kommersiell suksess med den ene låten.
Selv om hennes siste singel, «Kills Me», har sikret May tittelen «Månedens Urørt» i januar, ønsker hun å ta seg tid til å bygge opp karrieren.
Hun har ingenting imot å holde på i noen år før den større kommersielle suksessen kommer, og referer til blant annet Sabrina Carpenter som måtte gi ut seks album før hun ble allemannseie.
– Det handler om å tørre å satse på prosjekter som kan gi langvarig gevinst. Det har vært en TikTok-bølge nå som har gagnet artister som har en hitlåt der, så hører man aldri noe mer.
21-åringen understreker at hun liker norsk hit-musikk og ikke har noe imot andre artisters strategier.
– Men nå tror jeg labels har skjønt at man faktisk må danne artister som kan ha lange karrierer, og som kan bygge opp katalog og fanbase over tid.
Ser til vest og til øst
Mens May tar seg tid til å bygge opp karrieren, er det greit å ha en biinntekt – og her spiller låtskriving en viktig rolle. Hun har skrevet låter for Alessandra og Emma Steinbakken.
I tillegg har hun begynt å satse på et spesielt stort marked: K-pop. Nylig solgte hun en låt til den sørkoreanske jentegruppen Cignature.
Og det å tenke utenfor landegrensene i sin egen artistkarriere, er også noe hun vil gjøre en innsats for.
For som hun konkluderer: Akkurat nå, så gjør norske artister det best når de synger på norsk. Skal man lage musikk på engelsk, så bør man være villig til å tenke litt internasjonalt.
– Og det er vanskelig fra et land som Norge. Men hvis ikke man prøver, så går det i hvert fall ikke.
MER FRA «URØRT»:
